Blogg

Morten Krogvold skriver om ting som inspirerer ham, og litt om egne bilder.

Luchino Viscontis Døden i Venedig

 
 
 

Da jeg så filmen Døden i Venedig i 1972, fikk jeg nærmest sjokk. Venezia og Gustav Mahlers femte symfoni! En kombinasjon som ble til en livslang kjærlighet. Filmen fra 1971 er basert på Thomas Manns voldsomme kortroman med samme navn. Nobelprisvinneren Manns liv er i seg selv en film verdt.

Komponisten Gustav von Aschenbach (basert mye på Gustav Mahler) reiser til Venezia for å flykte fra en personlig og kunstnerisk krise. I Venezia bryter det ut pest – Aschenbach oppholder seg for det meste på Lidoen. Der får han øye på den guddommelig vakre unge gutt Tadizio.

«Solen brant gjennom tåken, som farget himmelen skifergrå. Vannet slo klukkende mot tre og sten. Gondolierens rop – halvt varsko, halvt hilsen – ble besvart et sted langt borte i labyrintens stillhet efter en eller annen merkelig avtale. Fra små, høytliggende hager hang hvite og purpurfarvede blomsterklaser med duft av mandel ned over falleferdig murverk. Arabiske vindusinnfatninger avtegnet seg i dunkelheten. En kirkes marmortrinn steg frem over vannet»

Filmen er langsom og dvelende. Og Mahlers musikk som stadig vender tilbake!

Luchino Visconti (1906-1976) er en av Italias store regissører gjennom tidene, med mer enn 20 filmer bak seg. Dansescenen i Leoparden er flere ganger kåret til verdens beste filmscene. Visconti var også opera- og teaterregissør i mesterklasse. Hans samarbeid med Romas største diva EVER, Anna Magnani, er legendarisk.

Mer inspirasjon

Tidenes kunstnerroman: Dr Faustus av Thomas Mann