Blogg

Morten Krogvold skriver om ting som inspirerer ham, og litt om egne bilder.

Universalgeniet Leonardo da Vinci

 
 
«La Scapigliata» cirka 1508, av Lenoardo da Vinci. Henger i Galleria Nazionale di Parma.

«La Scapigliata» cirka 1508, av Lenoardo da Vinci. Henger i Galleria Nazionale di Parma.

 
 

«Jeg foretrekker døden fremfor uvirksomhet.»

Leonardo da Vinci (1452–1519) er kalt kompsisjonens hersker. Han er uten tvil en av de største begavelsene verden har kjent.

«Som maler, tegner, oppfinner, teoretiker og lærer er han det kvintessensielle renessansegeniet hvis bidrag til de skjønne kunstene, litteraturen, vitenskapen og teknologien fremdeles vekker beundring og ærefrykt», står det å lese i innledningen til Notatbøker, utgitt på norsk av Spektrum forlag.

Hvordan er en slik begavelse mulig? Leonardo etterlot seg tusenvis av dagboknotater og tegninger – få malerier. Han skriver om intelligens og fremhever ordet «Sanseintelligens».

Når jeg ser dette praktfulle portrettet, tenker jeg på hans grunnsetning om det å skape portrett: «Lyset skal kjærtegne kinnbena og følelsen legges i munnvikene og øyekrokene. Et portrett skal bære på et mysterium.»

Leonardo da Vinci var mestertegneren som skrev: «Tegn alt. Tegn: Urinblære, tegn piper, ulvepoter, tegn alt som skaper røk, tegn hjerter, insekter – tegn elveleier – tegn seil. Tegn englevinger, tegn fisk – tegn bakervarer – tegn hender. Tegn hustak – tegn flasker og glass – tegn hester – tegn ALT!»

Leonardo dissikerte over 30 lik i perioden 1911–13 og lagde en rekke fabelaktige anatomiske tegninger. Hvordan så det ut i kjelleren der han i hemmelighet skar opp mennesker uten frysemuligheter eller formalin? Hvordan luktet det?

«Tenk på lyset og se hvor vakkert det er. Lukk øynene, åpne dem igjen og se igjen. Det du ser av lyset fantes ikke tidligere og det som var tidligere finnes ikke nå.»

Han mente at farger kan være kunstens største fiende. «Den uvitende hop som ikke forlanger annet av et bilde enn vakre farger. Rene farger tjener ikke andre til ære enn fargefabrikantene.» Selv brukte han nesten bare grønnblått, grått, gult, brunt og litt rødt,

Leonardo var klar over at det var noe mystisk ved maleriet, og han «slåss i det uendelige med utførelsen». Han rådet malerlærlingene til «nå og da å stanse og betrakte fuktige flekker på muren, asken i arnen, skyer og lignende ting. Der kan du, hvis du ser grundig etter, gjøre vidunderlige oppdagelser».

Vil du vite mer?