Joan Miró har blitt beskrevet slik: Han er liten, smiler lett, er vittig, vennlig og uskyldig. Et menneske med stil og umiddelbar humor. Men han kan også se spansk ut i sitt alvor, og han kan opptre med en arroganse som brått skifter til stor ydmykhet. Han retter sin arroganse mot livet, sin ydmykhet mot døden. Mirós humor jager dog sørgmodigheten på flukt og lyser som en solstråle i det spanske sinn.

Det overveldende kunstverket «Triptych Bleu I, II, III» springer ut av Mirós forhold til blått og drømmer. For ham var blått et symbol på en verden av kosmiske drømmer – en ubevisst tilstand der hans sinn kunne flyte fritt. Blått – det eneste stedet der drømmer kunne eksistere rått, uberørt og ikke sensurert.

Mirómuseet i hans fødeby Barcelona er et eventyrlig sted. Med min venn Willy Eger som kjentmann, besøkte jeg museet for et par år siden. Der kan man vandre rundt, ta en drink, sette seg i en fluktstol og la solen varme i ansiktet. Det er oversiktlige beskrivelser av verkene i hvert rom. Folk ligger og sitter på gulvet i meditasjon.

Miró begynte å tegne som barn. Foreldrene ville selvsagt at han skulle få seg en trygg jobb. Det ble bokholder. Kanskje er det derfor det er en perfekt orden i hans surrealistiske sinn? Det er forresten også interessant at både Gauguin og Matisse begynte sine yrkesliv som bankfunksjonærer. Fedrene ville ha sønner med respektable yrker!

Fra 1920 pendlet Miró mellom Frankrike og Spania. Han hadde i mange år Mallorca som base. Han begynte som de fleste med å skildre direkte det som var foran ham, men etter hvert utviklet hans formspråk seg til abstrakte former og surrealistisk uttrykk. I en periode som ung var han fattig og måtte ofte legge seg sulten. Sultedrømmene ble en stor inspirasjonskilde: «Hungerhallusinasjonene var min muse.»

Med tiden begynte han å eksperimentere med forskjellige ting han fant, deler fra maskiner, utklipp fra magasiner, vanlige objekter fremstilt i uvirkelig lys og farger. Han gjorde skulptur og keramikk, arbeidet steinhardt og produserte en mengde verk. Miró fikk en rekke utsmykningsoppdrag og regnes som en av det 20. århundrets største kunstnere.

En digresjon: Carl Nesjar fikk til en avtale med Jean Miró om utsmykning av Norsk Hydro i Bygdø Allé. Men ledelsen i Hydro kunne ikke vente de månedene Miró trengte før han kunne reise til Oslo …