Jeg sitter med den vakre boken «Suffering the ideal» foran meg. Den amerikanske fotografen F. Holland Day (1864–1933) fightet for fotografiets plass i kunstverdenen. Men han ble overkjørt av «kongen» Alfred Stieglitz, mannen som nærmest introduserte fotografiet som kunstart – ikke minst i USA. Stieglitz var moderne, Holland Day hørte hjemme blant antikkens idealer.

Man kan si hva man vil, men trøkk hadde Holland Day! Symbolisten, romantikeren som kun arbeidet med platinaprosessen i miniformater (som Munchs fotografier) – størrelsen på bildene hans var omtrent 7x14 centimeter. Originalene er fantastiske, og man tvinges til å studere dem helt nært. Fotografiets intimformat.

Dagen i dag er langfredag, og vi feirer stille på grunn av Herrens død og pinsler. Holland Day ville gjøre som kunstnerne hadde gjort i århundrer, skildre korsfestelsen og Kristi død. Med seg selv som modell, og fotografisk, noe ingen før hadde gjort – dette var malernes domene.

I 1898 møttes en gruppe av hans venner, skuespillere og modeller for å være deltagere i en performance: korsfestelsen og Kristi offer skulle unnfanges fotografisk.

Hva gjorde Holland Day? Han sultet seg i måneder, til han så ut som en muselmann. Han led for å gjenskape bibelhistorien nærmest i frimerkestørrelse. Og han bestilte kostymer fra Egypt og kors fra Syria.

Han var nok en jålebukk. Han kom fra borgerskapet og hadde god økonomi. Men viljen til å lide viser at han også hadde en annen side.

Holland Day underviste fattige innvandrerbarn og var mentor for Kahlil Gibran, som skrev «Profeten». Han fotograferte mannlige aktbilder, noe som ikke ble godt mottatt i det konservative USA. Han ble forlegger og fikk utgitt forfattere i verdensklasse, som Oscar Wilde.

Jeg blar i boken en stille og aften og spør meg selv: Hvorfor led du så mye for dine bilder, og hvor kom din offervilje fra?