Japansk fotografi er i en egen klasse i verden. Underlig, dyptpløyende – noe få kan matche.

I serien «The solitude of ravens», som fotografen Masahisa Fukase (1934–2012) gjorde mellom 1975 og 1982, skildres – som i «Pesta kommer» av Theodor Kittelsen – døden, på en grusom, vakker måte.

For oss nordmenn er referansen til Tarjei Vesaas også åpenbar. Internasjonalt går tankene til mesteren Alfred Hitchcock.

På jernbanestasjonen nær Fukases hjem holdt flokker av ravner til. Fukase gjenkjente sin egen ensomhet og sorg i de vakre, mørke fuglene. Han ble helt oppslukt av ravneflokken, og uttalte: «Jeg var i ferd med å bli en ravn selv.»

I japansk mytologi blir ravnene sett på som varslere av mørke tider. Men Fukases serie har blitt et symbol på hjerteskjærende kjærlighet.

Nærbildet av ravnen i silhuett, uten synlige øyne, og med de fascinerende klørne mot en overskyet himmel, skildrer en slags urensomhet.

Denne serien er for meg noe av det mest bevegende som er skapt i fotografihistorien. Og rent formmessig – bare se på detaljen på den utstående fjæren på ravnens rygg. Den gjør hele susen!

Vil du vite mer?

Masahisa Fukase Archives
Solitude of ravens på Michael Hoppen Gallery