Dette bildet ble unnfanget i Dublin da jeg var 27 år gammel. Jeg ble fascinert av områdene Summerhill og The Liberties – de gamle arbeiderbydelene som danner omgivelsene i en rekke av de irske klassikere. Nå er disse sagnomsuste bydelene renoverte og ombygde – strømlinjeformete som andre steder, uten særpreg.

To turer til Dublin ble til en av mine første utstillinger, «12 bilder fra Dublin». Turene ble lærerike, særlig på mentale planet. Frykten for å møte fremmede forsvant umiddelbart da jeg bevæpnet meg med et kamera. Det ble mitt livs viktigste treningsleir, der jeg bekjempet angsten for å kommunisere med mennesker jeg ikke kjenner.

Lyset i Dublin var en drøm. Rått, vakkert, blekt vinterlys. Irland får ofte karakteristikken «a terrible beauty».

Menneskene var fattige, men herlige, åpne, røffe og humoristiske. Gutten på bildet frakter kull – de fleste barna var blåfrosne i korte bukser i januarkulda.

Jeg beskjærer sjelden bilder. Det er ofte i kantene det uforutsette skjer. Beinet som stikker inn i bildet til høyre er helt vesentlig. Prøv å dekke det til med hånden, og bildet faller på stengrunn. Ren flaks – men det lærer man av! Da jeg oppdaget dette, begynte jeg å komponere med kantene som et vesentlig sentrum. Der kan disharmonien, det uventede, den lille «feilen» som løfter bildet opp fra det forutsigbare, styrke komposisjonen.

Jeg lærte også en annen ting: En Guinness på en pub demper nervene og styrker motet før man kaster seg ut i Dublins gater!