Hvor er bohemene i kunsten i våre dager? Ernst Ludwig Kirchner (1880–1938) var virkelig ikke noen A4-type!

Som leder av kunstnergruppen Brücke (broen til fremtiden) var han med på å skape miljøer som er utenkelige i vår temmede verden. I Paris, Wien, Berlin og andre tyske byer svingte det uhemmet før første verdenskrig.

Jeg ser på fotografier fra Kirchners verden, hvor unge mennesker danser nakne rundt afrikanske skulpturer, et rustent badekar, draperier, svaiende bokhyller, divaner, bord med veltede glass og tallerkener. En seksuelt utfordrende livsstil hvor enhver form for stimulans ble ønsket velkommen. Kunstnerne ville lukke opp for relasjonene mellom bevissthet, liv og utforskningen av menneskesinnet.

Kirchner fikk da også et nervesammenbrudd etter morfinmisbruk.

Dette er den ene delen av Kirchners verden – atelierlivet skildres i toner av purpur, gult, grønt og illrødt, og unge modellers og danseres magre kropper stråler ut nøktern seksualitet.

Den andre siden av Kirchners kunst er gatebildene. Han skrev: «Byens moderne lys, bevegelsen i gatene – det er min stimuli. Det å studere bevegelser fremkaller min livsimpuls, kilden til skapelse. En kropp i bevegelse viser sine forskjellige delaspekter, som deretter smelter sammen til en fullstendig form: det indre bilde».

Før krigsutbruddet skildret Kirchner gatelivet i Berlin. Munchs bilder fra Karl Johan var inspirasjonen, sammen med fargene til Van Gogh og Matisse og impulser fra gotikkens linjer.

Tross sine «utsvevende» liv – denne gjengen var ingen dilettanter! De arbeidet som galeislaver og hadde lysende hjerner.

Et manifest lød: «Enhver som avslører sin kreative handlekraft med enkelhet og pågåenhet, hører til blant oss».

De arbeidet med sterke følelser og «mystisk pågåenhet», de ville ryste tilskuerne heller enn å appellere. «Tysk kunst må fly med egne vinger», het det.

Komposisjonen i det fantastiske bildet «Den røde kokotte» er genial – det ser vi alle. Snerten og piskeslaget i utførelsen likeså. Også kvinnen, da – selv Wenche Foss ville ha problemer med å nå opp til denne divaen.

Jeg tenkter på hva Plut – Dagbladets stjernejournalist Arne Hestenes – skrev på 1960-tallet om divaen og legenden Aase Bye, Nationaltheatrets superstjerne: «Hun er så vakker at hun burde få statslønn for å promenere i Studenterlunden mandag, onsdag og fredag mellom klokken 15 og 18, til «almen forlystelse.»

Vil du vite mer?

Sentralt verk av Ernst Ludwig Kirchner inn i det nye Nasjonalmuseet.
Tate om Brücke