Fotografen Sabine Weiss
Cheval, 1952. Foto: Sabine Weiss.
En sjelden gang kan det skje: Jeg kaster et blikk på et bilde, og responsen kommer umiddelbart. Synsopplevelsen blir risset inn i sinnet i løpet av et tidels sekund. Og jeg vet at dette bildet vil jeg aldri glemme.
Hvorfor? Er det noe med totalopplevelsen i uttrykket som møter minner og opplevelser? Sort-hvitt-bilder jeg så i barndommen, bilder fra verdenskrigene, historiske filmer og uttrykket til fotografene i Life Magazine på 1950- og 60-tallet?
Melankolien i lyset, endeløse hus uten tydelig liv, den ensomme vakre hesten i bevegelse, og bildets overdøvende stillhet, griper meg voldsomt.
Hjernen min skaper historier om noe som har gått tapt, om menneskene som har fortrengt dyrene.
Kan en hest være ensom? Det er noe i fraværet av hendelser i denne scenen som skaper historier i betrakterens hjerne.
Fotografen: Sabine Weiss (1924–2021). Weiss ble interessert i fotografi allerede som barn. Hun ante at hennes visuelle styrke var sterkere enn den intellektuelle.
Hun uttalte: «I am eaten up by curiosity: I would like to go into every home, discover the life of others. I sometimes go into forbidden places.»
Weiss kom tidlig i kontakt med de rette folkene. Jobbet som assistent i Paris, og forsto «viktigheten av naturlig lys – det er det som er kilden til følelsene.»
Som musikkelsker møtte hun de fremste musikere i Europa: Igor Stravinskij, Benjamin Britten og Pablo Casals, for å nevne noen. Hun fotograferte også en rekke bildekunstnere før hun gikk over til dokumentarfotografering. Hun forlot denne verden i 2021, 97 år gammel.