Det kan skrives mye om den amerikanske fotografiske kunstneren Minor White (1908–1976). Av de betydelige tolkerne av landskap i det 20. århundrets USA – deriblant Ansel Adams, Edvard Weston og Brett Weston – er White den store poeten.

White hadde problemer med sin homoseksualitet i datidens reaksjonære USA. Ikke minst under militærtjenesten. Men han utviklet seg betydelig som kunstner.

Han reiste på foredragsturneer og arrangerte en rekke workshops. Et av hans foredrag het (og dette er jeg veldig opptatt av) «Creative audience». Han mente at bildene skulle videreutvikles hos betrakteren.

Dagboksnotater og poesi ble utgangspunktet for hans fotografiske kunst. Ikke minst Østens poesi ble viktigere for ham etter hvert som hans karriere utviklet seg. Den håndverksorienterte fotografen Ansel Adams hadde utviklet et teknisk system for eksponeringskontroll – sonesystemet – noe som var helt uten interesse for White. Han sa til Adams: «Ansel, why don’t you chance from zone to zen?»

Etter et hjerteinfarkt søkte han enda mer innover i sine fotografier. Flere år senere, i 1976, døde han av sitt andre infarkt.

White var opptatt å sette bilder i sekvenser. Han bygget sitt arbeid på at mellomrommet mellom bildene skulle være som en strøm forsiktig bevegelser i vann. Titlene – det skrevne ord – var avgjørende, derav begreper som «Slow dance» og «Songs without words.

«Man skal ikke bare fotografere ting for hva de er, men for hva de ellers er», skrev han. «Kameraet og jeg har fått et visst øye for å intensivere bevisstheten. Alt er blitt fotografert. Godta det. Gjør det på din måte. Med tilstedeværelse. Demp kameraets funksjon. Vær stille med deg selv til gjenstanden for din oppmerksomhet bekrefter din tilstedeværelse.»

Les den siste setningen en gang til. Det han skriver, er noe helt annet enn rastløs avfyring av eksponeringer basert på egen usikkerhet. White var opptatt av konsentrasjon og tolkning fremfor meningsløse registreringer ved hjelp av en optisk bildemaskin.

«Gleden ved å fotografere i solens lys blir balansert av gleden ved å redigere i sinnets lys», skrev han. «Ved første øyekast kan et fotografi informere oss. Ved andre øyekast kan det nå oss. Betydningen vises i det humøret bildene reiser i betrakteren.» Altså samspillet mellom avsender og mottaker.

På slutten av sitt liv fotograferte White bergarter, trær og andre gjenstander slik at de ble abstrakte former. De skulle tolkes av betrakteren som noe mer enn det de representerte.