Sjelden har Nordahl Griegs verselinje «Det er de beste som dør» vært mer aktuelt enn i forbindelse med Jan Groths bortgang. Vel oppnådde han en relativ høy alder, og han var syk de siste årene – men det er en bauta som har vandret til De evige jaktmarker.

Hans kunst besto stort sett av en strek, utforsket i forhold til en flate.

Jeg er heldig som har et av bildene hans, og daglig kan undre meg over hvordan et verk som består av en strek og 99 prosent hvitt, fungerer uten å bli kjedelig. Streken på bildet jeg har, er som en klo. Men det er den store hvite flaten som skaper meg positivt hodebry. Hvordan fikk han det til å balansere med nesten ingenting?

Min bok «Portretter» fra 1983 beretter om livets gang. Den inneholder 88 portretter av kunstnere, kulturpersonligheter og politiske personligheter, med mine tekster til. 75 av dem er nå døde, senest Jan Groth.

I samtalen fra 1983 sier Jan Groth: «Dans er bevegelse i rom, noe jeg prøver å skildre i mine tepper og tegninger. Jeg synes det er fint å spille den gamle musikkens klassikere, f.eks. når man har behov for å gråte. Noe nytt gir det meg imidlertid ikke – det er en bekreftende opplevelse. Musikk kan godt være pen, men må ikke være det. Musikk er som livet – på ingen måte bare vakkert.»

«Mine tegninger og tepper handler om stillhet og form, også musikk kan skildre stillhet. Selv om jeg har hatt suksess, er jo det hos et begrenset publikum. De fleste gir blaffen i min kunst, slik blir man realistisk av, og det skader jo ikke.»

Jan Groth var en internasjonal stjerne med utstillinger på de største museer og gallerier. Og han var den hyggeligste og mest humoristiske person man kan tenke seg. «Du vet, jeg er ingen riktig kunstner. Jeg står tidlig opp og går tidlig til sengs, jeg har eget visittkort og drikker aldri øl av flasken».