Johannes Vermeers Melkepiken
«Het melkmeisje» av Johannes Vermeer. Ca. 1660.
Johannes Vermeer (1632–1675) levde et kort liv, etterlot seg under 40 malerier i små formater og var medskaper til ni barn. Jeg tror alle var døtre.
Til tross for sin tidlige død er han en av kunsthistoriens mest berømte malere, en respons han ikke opplevde i sin levetid. Han var en akseptert kunstner i byen Delft, men den store anerkjennelsen kom senere.
Det er så mye å si om hans arbeidsmetode! Vermeer var en lysets, geometriens og interiørenes mester, og en tolker av kvinner. Ingen av hans scener er annet enn stillhet i rom.
Jeg viser i dag Melkepiken, et noe uvanlig bilde av Vermeer. Jeg studerer maleriet. Ikke hastig. Hva ser jeg?
Melkepiken minner om en ung, landsens madonna, sterk og kraftig, og hånden har et godt grep om muggen. Hun har nedslåtte øyne, men ansiktet bærer preg av konsentrasjon og likner lite på de andre kvinnene Vermeer malte.
Vermeer var kjent for å gi kvinneansiktene myke, utviskede trekk, med glødene varme i huden. Men selv om morgenlyset i dette bildet gir kvinnens hud en slags glød, og mildner trekkene, viser Vermeer likevel en kvinne som ikke hører til de høyere sjikt.
Solstreifet, lysstrimmelen som kjærtegnende stryker over de bleke arbeidshendene, armene og albuen som blottes under de opptrukne tøyene, er utført med en ømhet uten sidestykke. Vermeer ser på henne med en annen appetitt enn på melk og brød.
På det mesterlig malte gulvet og veggen dukker det opp en Kupido, med buen og de amorøse pilene. Den klassiske krukkesymbolikken med den sensuelle form og mørke åpning, samt spillet mellom brødet og brystets sirkelformede fylde, er som et ekko av kvinnens gjøremål med mat. På den tiden var melk et symbol på noe erotisk lokkende. Vermeer forfører våre øyne, han ansporer oss til å åpne opp vår sanselighet. Kvinnen tilbereder et enkelt måltid – men bildet uttrykker mye mer.
Lys, rom, farger og form er kun et middel til å få betrakteren til å fininnstille sitt sanseapparat.