Da jeg laget NRK-produksjonen Ansikt til Ansikt med Arthur Arntzen, snakket han beveget om forbindelsen mellom tragedie og humor. Ingen har fått folk til å le på den måten Arntzen gjorde da han gestaltet Oluf på hjemmebane i Nord-Norge. Folk holdte på å «flire seg ihjel». Det kokte alltid i salen – rene vekkelsesmøtet. Etterpå gikk Arntzen stille, inn på hotellet, gjerne bakveien.

«Jeg synes nesten alltid synd på meg sjøl på en merkelig måte, og måtte ty til tåran. Så satt jeg med ned og leste dikt av han Tor Jonsson.»

Tor Jonsson (1916–1951) vokste opp i Lom ved inngangen til Bøverdalen. Den gangen var det et trangbodd sted, for å si det mildt. Man skulle ikke skille seg ut. Det var Jonsson som lanserte begrepet «bygdedyret».

Fattigdom og sykdom preget oppveksten. Moren syk og hjelpeløs. Faren ble tvunget fra husmannsplassen. Oppveksten preget Jonsson, som arbeidet med jorda før han begynte å skrive.

Godt likt var han, selv om han var en einstøing. Men livet var og ble en tragedie. Men han hadde skrivingen!

Han kom seg til slutt til Oslo. Kjærligheten sank til et bunnivå, og også glassene ble fort tomme. Det siste han gjorde før han endte sitt liv ved egen hjelp, var å redigere tekstene og brenne det som ikke skulle være igjen etter ham.

Les dette diktet sakte. Hvem kjenner oss? Kjenner vi oss selv?

Den ukjende

Eg er ein mann som ingen kjenner.
For den eg er, gjekk støtt ein ukjend veg.
Farvel, da alle gode venner
som berre kjenner han som aldri likna meg.

Meg kan ingen rose eller laste,
for ingen kjenner meg, og ingen kjem meg nær.
Så tei still venner, så eg slepp å høyre
ros og ris for det eg ikkje er.

Men ein gong kjem vel alle venner
og fører meg til grava. Og så godnatt, godnatt.
Men eg skal fylgje med når de går heim frå laget,
da skrymtar eg i skuggane, i grenda går eg att.

Meg kan ingen grava ned, det er ingen som har kjent meg.
Det bur ein annan i meg, han åtte aldri ord.
Han lever att i andre og vandrar i sin himmel
på denne barndomsfagre og bombesprengde jord.

Vil du vite mer?

torjonsson.no
Om Tor Jonsson i Morgenbladet: «Men livet skal eg aldri, aldri misse».