En fornedret Hamsun sitter innelåst på et gamlehjem/psykiatrisk anstalt. Få ante at han skulle makte å skrive en bok i verdensklasse – den halvdøve oldingen og landsforræderen.

«En, to, tre, fire – slik sitter jeg og noterer og skriver småstubber for meg selv. Det er ikke til noget, men bare gammel vane. Jeg lekker varsomme ord. Jeg er en kran som står og drypper, en, to, tre, fire –
Er det ikke en stjerne som kalles Mira? Jeg kunde ha set efter, men jeg har ikke noget å se efter i. Det samme kan det være. Mira er en stjerne som kommer, lyser litt og blir borte. Det er hele levnetsløpet. Og menneske, her tenker jeg på deg. Av alt levende i verden er du født til nesten ingenting. Du er hverken god eller ond, du er blitt til uten et tenkt mål. Du kommer fra tåken og går tilbake til tåken igjen, så hjertelig ufullkommen er du…

Just nu hvirvler det opp fra undergrunnen en ny og håpefull slekt. Den er så nys født og uskyldig, jeg leser om den, men kjender ikke noget navn, det samme kan det være. Det er vandrelys alle tilhope, de kommer og går, skinner litt og blir borte. Kommer og går, som jeg kom og gik».

Fra Knut Hamsuns siste bok På gjengrodde stier.