Finnes det noe mer å vise og fortelle om tidenes universalgeni, Leonardo da Vinci?

Alt!

Jeg kom over dette fantastiske bildet – en skisse – ved en tilfeldighet. For meg er dette vakkert. Hjertet – blodet – årer. Menneskets indre organer.

Minner kort om at Leonardo dissekerte over 30 lik mellom 1510 og 1513 – uten formalin eller frysemuligheter.

Han skrev speilvendt.

I sin fabelaktige dagbøker skriver han nøkternt, som en kjedelig mattelærer (med blå lagerfrakk og tversover) på Hegdehaugen skole på syttitallet:

«Om ansiktet: Avstanden mellom munnåpningen (munnen) og neseroten en syvendedel av ansiktet. Avstanden fra nesens midtpunkt til hakebunnen er halvparten av ansiktet.»

Denne skissen er vakker – ikke PEN! I det vakre er det en kraft som også lar oss sanse dybden – det smertefulle, lidelsen, det misformede og melankolien. (Som Beethoven, Schubert, Mahler, Wagner, Stravinskij, Garbarek osv.)

Kunstens viktigste leverandør er melankolia. Det vakre og det motbydelige er evig forbundet (maleriene til Francis Bacon, Lucian Freud og Hieronymus Bosch er et eksempel på det.)

Hva er et motiv? Solnedgang? Pent. Hjertet og blodårer? Kan være vakkert i hendene på en stor kunstner!

Det er like naturlig å dø som det er å bli født.
Høstløvet i hagen er smertefullt vakkert.
I mai er de nyutsprungne bladene pene.

Det motsatte av det vakre er ikke det avskyelige, men den manglende evne til «sanselig tilstedeværelse». Det stygge – som er skjønnhetens fiende – er alt som virker neddempende – langsomt dødelig for sansene. Det som får oss til å stenge av.