Jeg sitter og blar i Delacroix’ dagbøker. Delacroix? Ja – den store franske maleren. Mannen som «nesten» bringer impresjonismen inn i kunsten. En fargenes mester. Kompis av Chopin, Schuman og ikke minst George Sand.

På samme måte som komponisten Franz Liszt lar tonene flyte sammen, lar Delacroix fargene smelte sammen i bevegelser. Mest kjent er han for det store franske revolusjonsbildet som henger i Louvre. Hans turer til Nord-Afrika inspirerte ham til å male orientalske, eksotiske motiver kombinert med antikkens verdighet og respekt.

Så var det dagbøkene. Dagbøker kan være fantastisk. Avslørende – hurtige tanker som ellers vil forsvinne, kan bevares. Så kan man gå tilbake og finne ut hvordan man lever sitt liv. Hvis man våger…

Dagbøkene til Eugène Delacroix (1798–1863) er vakre, og de kjappe skissene skaper enda mer spontanitet enn man får i de store maleriene. Jeg elsker å studere skisser, utkast og forstudier som hos Delacroix – ofte gir det en enda større opplevelse enn å se det ferdige verket.

Noen setninger fra dagbøkene:

4. april 1824
«Mitt livs vakreste og kosteligste øyeblikk rinner bort i adspredelser som på bunnen bare inngir lede… Jeg tilfredsstiller min virketrang med unødvendige planer. Tusen verdifulle ideer bukker under fordi jeg ikke forfølger dem videre. De fortærer meg, de utplyndrer meg. Fiendene er innenfor portene, i hjertet…»

15. mai 1824
«Det som skaper geniene, eller snarere det de skaper, er slett ikke nye ideer, men den idé de er besatt av: At det som er sagt, ikke har vært sagt fullt ut!»