Jeg tenker ofte på dikteren Kolbein Falkeid. Leser stadig i hans diktsamlinger. Den aldrende, flotte lyrikeren fra Haugesund, som går sine timesturer hver dag.

Noen smakebiter fra en samtale jeg hadde med ham i serien Ansikt til ansikt for NRK:

«Man må lese andre forfattere, lære seg språket, lære seg faget. Ordet «kunst» kommer av «å kunne». Å mestre kunsten er nitti prosent håndverk og arbeidsglød. De siste ti prosentene er det gåtefulle vi kan kalle talent.»

«Selve diktets rytme, den ligger i hjerteslagene eller i lungenes pust»

«Hvor ligger den egentlige reisen? Jorda og havene er kartlagt. Reisen ligger innover i oss selv, i dypene, der ligger gåten og venter på svar.»

«Før ble kunnskapen formidlet i ro og mak gjennom lange kvelder, fra gammel til ung.»

«For meg betyr religion undring.»

Fra diktet «Trøst»:
Iblant, ikke som en trussel,
ser jeg hvor kort det er mellom oss:
Et barberblad, en blodpropp
(valg eller mening?)
og den ugjennomsiktige
glassveggen
er borte

«I søvne»
I søvne hender det
At jeg mottar signaler
Fra diktet
En linje fremmed arkitektur
Av ufattelig skjønnhet.
Våken går jeg ofte fattig
Mellom malingsslitte ord

Fra diktet «Linedanseren»
Jeg vet nok at jeg ikke er alene
At sorg er betalingen for all glede
At det umistelige vi eier
Er det eneste vi kommer til å miste
Fordi det lettkjøpte
Er uten fremtid med hensyn til
Savn.

«Desember»
Desembers gråbleike timer
Leker tyst med ord av snø.
Utstillingsvinduene stirrer sølv,
men selger plett.
Menneskene, små barn
I prangende drømmer og kostbare
Klær.,
Glømmer at alt er lån.
Om litt
leker Desembers stille snø-ord
Vann og renner vekk