Jeg har fulgt Rolf Jacobsen tett de siste 30 år. Jeg bruker diktene i undervisningen på mine fotografiske workshoper. Møtene med Jacobsen har satt dype spor; jeg har notert ned replikker som «da hestene forsvant fra bybildet, endret rytmen i diktene seg» og «Oslos problem er at byen har ryggen mot landet» og «for de døde er det vi levende som er i paradis». Den vanlige mann og kvinne i gaten sysler ikke med slike tanker.

Men det er det tankevekkende diktet «Nå» fra samlingen Tenk på noe annet vil skal konsentrere oss om:

Nå

Nå er nå
når du leser dette,
før du glemmer det igjen.
Nå
går et stykke av evigheten,
titusendedelen av et sekund
gjennom hendene dine, gjennom øyet
som et snefnugg, trillende perle,
pil i luften,
før den rammer.
Spydodden av alt som var
og aldri er hendt før.
Nå
er du alt blitt eldre
siden første linje. Nå
er en fallende foss,
et klaprende hjerte. Nå
kom en sky foran solen. Nå
fløy fuglene bort. Og nå
har du alt glemt det.
Blad om da,
eller flytt på deg.