Filmen Theeb, regissert av Naji Abu Nowar, viste jeg som morgenfilm under Nordic Light International Photo Festival i 2016. Responsen fra publikum var mild ekstase. For en film!

I 109 minutter forflytter vi oss fra nåtidens Furet Værbitt til ørkenen i Det ottomanske riket i 1918 – første verdenskrig herjer i Europa.

Når man ser en kvalitetsfilm som dette hjemme, og ikke på kino, er det lett å miste konsentrasjonen. Man setter på pause, mobilen piper – kanskje er det på tide med en burger? Men Theeb er en film som krever konsentrasjon! Ikke fordi den er «tung» eller vanskelig, men fordi det bygges opp en spenning fra minutt til minutt som tvinger oss – seerne – inn i handlingen og det økende, sitrende drama. Da jeg så filmen første gang, VAR jeg i ørkenen.

Gutten som spiller tittelrollen (Jacir Eid Al-Hwietat) er et funn. En ung, gudevakker gutt med et ansikt fullt av dempede følelser. Theebs’ eldre bror skal guide en britisk offiser til et hemmelig sted i ørkenen – Theeb tigger seg til å få bli med.

Regissøren er ung, født i 1981. Dette er hans første spillefilm. Filmen har fått en drøss med priser, og Nowar fikk prisen som beste regissør under Filmfestivalen i Venezia 2014. På Lido i Venezia var Theeb filmen som fikk den store oppmerksomheten.

Nowar tilbrakte et år i ørkenen for å studere skikker, miljø, klær og gester i en beduinstamme som kanskje er den siste med forbindelse til den ottomanske tradisjon. Samtlige fantastiske skuespillere er lokale amatører, og filmen er spilt inn kun på location – på samme sted som mesteren Sir David Lean brukte i Lawrence of Arabia.

Theeb er et eventyr av en film, som inviterer oss inn i ørkenfolkets mysterium.

Vil du vite mer?

Theeb på Rotten Tomatos
Review: In ‘Theeb,’ a Bedouin Boy’s Brutal Coming-of-Age (New York Times)