For oss nordmenn er Stockholm et paradis. Vakre bygninger, kanaler, restauranter hvor vi føler nærværet av Bellman og Taube (litt svulstig nå – jeg vet). Vi er i Europa!

Vi skal på Fotografiska, selvsagt. Men stopp en halv. Nationalmuseum er da vel første stopp? Der har de et helt rom med malerier av lysmesteren over alle – Rembrandt. Hans malerier setter samtlige fotografer i skammekroken.

«Simon i Tempelet» er Rembrandts siste maleri. Rembrandt arbeidet på bildet helt til han trakk sitt siste sukk. Man fant maleriet i hans atelier – uferdig – kort tid etter hans død.

Hvem var Simon? En mann som bodde i Jerusalem. En hedersmann som var blitt blind på sine gamle dager. Den hellige ånd var over ham, og ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle dø før han hadde sett «Herrens salvede». Ånden ledet ham til templet, og Simon tok barnet i sine armer.

Det ser ut til å være en åndelig kontakt mellom Simon og barnet. Og ikke bare mellom de to – bildet vil skildre hele universet, gjennom skorper av røffe penselstrøk. Blindheten er ingen hindring, snarere en forutsetning for å kunne se klart.

Hvilket lys Rembrandt skapte rett før han tok sitt siste åndedrag! Rembrandts siste strøk viser hvor langt han nådde i sin kunst. Studer varsomheten i Simons hender der han løfter barnet – studer det bevegede utrykket i den gamles ansikt. Det er som en bønn. Og Jesusbarnet – det er som om det svever.

Rembrandt gjøv løs på lerretet med nådeløs kraft – og varsomhet. Han skildret overgangen mellom det indre og det ytre sjelslivet i lagene han bygget opp på lerret. Kampen mellom lyset og mørket i penselstrøkene hever det hele opp til noe guddommelig.

Rembrandt, som aldri reiste fra Holland! Superstjerne og styrtrik den første delen av sitt liv. Samlivet og samarbeidet med hans elskede hustru og modell Saskia er enestående i kunsthistorien. Etter hennes død var Rembrandt nedtynget av sorg, men innledet etter noen år et forhold til husholdersken Hendrickje Stoffels.

Tove Nilsen har i sin mystiske og vakre bok Lystreise skrevet en fiksjon om hva som skjedde da Rembrandt ba Hendrickje sitte modell for «Batseba med kong Davids brev» – naken – i ukesvis.

Rembrandt ble som mange kunstnere – ikke minst Goya – bedre og bedre jo mer nådeløst livet ble. Hans kunst ble voldsommere, råere og for moderne for kundene. Rikdommen smuldret opp. Heldigvis hadde han sønnen Titus, som hjalp ham i elendigheten.

I de siste 10 årene maler Rembrandt livet i ansikter og skikkelser som viser mennesket på vei fra fødsel til død. Han bruker kniv, skjærer i lerretet, bruker malingen rått – maler dyrekadavre. Rembrandt blir den første «moderne» maler og et forbilde for de fleste billedkunstnere, filmskapere og forfattere – ikke minst Francis Bacon og forfatteren Fjodor Dostojevskij.

Det henger en rekke originalmalerier i Stockholm – noen få timer med tog fra Oslo Sentralbanestasjon.

Vil du vite mer?

Trailer for filmen Nightwatching av Peter Greenaway (2007)

Les hva jeg har skrevet om Rembrandt tidligere
Nationalmuseum i Stockholms offisielle nettsted