Jeg så nylig filmen «The General» på nytt, og fikk bakoversveis. Filmen er så fantastisk at det nesten ikke er til å tro!

Filmen fra 1926 er inspirert av en hendelse under den amerikanske borgerkrigen. Buster Keaton (1895–1966) er lokomotivføreren Johnnie Gray, og lokomotivet The General er hans kjæreste venn. Men så blir The General kapret for å bli brukt i en sabotasjeaksjon. Ikke nok med at Grays levebrød forsvinner – om bord er også hans forlovede, Annabelle. Gray har intet valg: De to skattene i hans liv må reddes! Det er starten på en klappjakt som er ubetalelig morsom. Scenene har vidunderlig galskap og humor, og timingen er sensasjonell.

«Steinansiktet», som Keaton ble kalt, gjør alle stunts  selv. Mannen må ha vært i en utrolig godt trent – han er nesten som en gummimann. Han kom ofte på sykehus, men at han overlevde denne filmen, er nesten ufattelig.

Filmen hadde et gigantisk budsjett, Keaton var en stjerne. Alt i filmen skjer virkelig – ingen triks. «The General» forsvinner i frådende vann da broen den kjører over kollapser. Her er det flere tog, mengder av soldater på hester, teltplasser med hundrevis av telt, vogner og oppbygde byer. Et element i filmen er de vakre, romantiske og tragikomiske scenene Keaton utfører uten ansiktsmimikk.

Utrolig nok floppet filmen, og Keaton mistet sin frihet både kunstnerisk og budsjettmessig. Jeg har vel en følelse av at det kan ligge politiske motiver bak noe av kritikken – et av regimentene fra sør- eller nordstatene måtte jo tape.

Keaton fortsatte sin karriere, men i noen mer begrenset format. Han fikk etter hvert et alkoholproblem. Han er dog en superstjerne i amerikansk film – han fikk æresoscar og to stjerner på Hollywoods «walk of fame».

«The General» er senere blitt utropt til stumfilmens største mesterverk. Det er ingen tvil om at Buster Keaton var forut for sin tid.