Nå er det tid for sorg, ettertanke, melankoli og dyp takknemlighet. Åndsmennesket, kulturpersonligheten, naturbarnet, livsfilosofen og fotografen Johan Brun er død, 98 år gammel.

Johan Brun var en legende i Dagbladet, hans karriere som pressefotograf er enestående. Men også som naturfotograf var han en ener.

En alvorlig humorist, alltid med et glimt i øyet, men med sorte sider; en livssorg som vel alle kunstnere har. Det var nok derfor han søkte mot naturen og ble ett med den. Han fortalte at han en gang satt alene på sitt elskede Hardangervidda, under sitt favorittsted Hårteigen, og opplevde den perfekte sjelefred i kontakt med naturen og himmelrommet: «Hadde Vårherre kommet da, og sagt at nå må du følge meg, ville det vært helt ok.»

Johan hadde et stort register. Som ung var han usedvanlig flott og kjørte rød sportsbil med vakre kvinner som passasjerer, blant annet divaen og skuespillerinnen Ingerid Vardund. «Med den bilen kunne jeg velge og vrake i damer.» Som eldre ble han enda vakrere, en slags italiensk Ludvig med Solans snert og Reodor Felgens oppfinnertalent.

For meg var Johan Brun tidlig en helt. Da jeg lå på sykehuset som barn, fikk jeg aviser av far; sportssidene var det store. Selv om jeg ikke kunne lese, kunne jeg tyde Johans navn under mange av de fantastiske bildene. Så da han meldte seg på en av mine workshoper i Vågå i 1990, var det nesten surrealistisk. Og at han etterpå ble min høyre hånd på workshoper i flere år – ufattelig. Både i Vågå og på workshoper i Italia ble han det naturlige midtpunkt og sjelesørger, gjerne med en Campari i hånden.

En av Johans viktigste egenskaper, var at han var en landsens gutt. Han vokste opp på en fjellgård i Uvdal. Det ga ham en kjernesunn innstilling til livet, som holdt nervene og dysterheten i sjakk. Han var fullstendig klar over livets korthet og at vi kun er på et lite besøk i et stort univers. Det samtalte vi om mange ganger i de hundrevis av timer vi satt i bil sammen. At Johan overlevde all bilkjøringen, er forresten et under. Flere kollisjoner ble det, han kjørte som en villmann. Når han besøkte Uvdal, sa folk: «Nå må vi holde ungene inne.»

Det gjelder å skape de gode historiene, sa Johan ofte med munterhet. Og det gjorde han ofte, mannen som hadde mer flaks i livet enn fetter Anton. Tabber og feil ble alltid vridd til historier. Her kommer noen:

Det er Nobelprisutdeling i Universitetets Aula på 50-tallet – den mest høytidelige dagen i året. Kongefamilien, det offisielle Norge, ambassadører og verdenspressen står samlet foran sola til Munch. Litt for sent (som så ofte) dukker fotograf Brun fra Dagbladet opp, midt i formannens tale. Listende opp midtgangen, i nikkers, selbustrømper og lusekofte, med et Rolleiflex-kamera med stor, rund blits. Den offisielle fotograferingen er over, men han må selvsagt ha sitt bilde. Så diskret som mulig vender fotografen kamera og blits mot prisvinneren og Kong Haakon, og trykket på utløseren. PANG! sa det. Blitsen eksploderte og glasset singlet over Hans Majestet. «Jeg tror ikke jeg valgte midtgangen ned igjen», sa Johan senere. Dagen etter kom det beskjed fra slottet om at det fra nå av ville være totalforbud mot fotografering av kongen med blits. Fra Nobelkomiteen kom det en anmodning til fotografene om å «kle seg i samsvar med anledningen».

Noen år tidligere hadde Johan blitt rikskjendis da han felte skøyteløperen Hjallis under EM på Bislett i 1951. «Alle» så skøyter den gangen, og Bislett er fullsatt: Folkehelten Hjallis har kun få runder igjen av 10 000-meteren, og oppfinneren Johan Brun fra Dagbladet har satt opp en hjemmesnekret fantomblits i søndre sving. Blitsen går av, Hjallis blir blendet – og går på trynet. Han får heldigvis gå om igjen, og vinner EM. Han og Johan ble siden «gjenforent» i radio, tv og aviser igjen og igjen, helt til Hjallis’ dødsdag.

Nok en gang kommer Ludvig fra Flåklypa opp en midtgang. Det er ABBA-konsert i Nordstrandshallen i Oslo. Mannen fra høyfjellet oppfatter desorientert fire skikkelser på scenen, og prikker en ung dame, som er i henrykket ekstase, på skulderen: «Unnskyld – hvem av dem er ABBA?» Han blir naturligvis ikke verdiget et svar, og etter noen minutter kjører han tilbake til Dagbladets redaksjon. «Jeg fikk ikke greie på hvem av dem som var Abba», forklarer han til redaksjonssjefen, «så jeg tok like godt bilde av alle fire».

Apropos popmusikere – for noen år siden dukket det opp noen ukjente bilder av The Beatles, og Johan fikk på ny oppmerksomhet. Da jeg besøkte ham like etterpå, forsto han ikke oppstyret – han trodde han hadde fotografert et vanlig danseorkester.

«Hvor i huleste er Johan?» Dagbladet var middagsavis, og konkurrentene var alle morgenaviser. Derfor måtte alltid Dagbladet ha en annen vinkling på bildene. Det tvang Johan til å finne kreative løsninger, og som regel ble hans bilder de beste. Derfor dette nervøse spørsmålet fra de andre fotografene.

Det meste av Johan Bruns karriere som pressefotograf er nemlig en suksesshistorie. Han var fotografen som skildret livet med hjerte, varme og medmenneskelighet. Da en buss full av svenske skolebarn omkom i Måbødalen på Vestlandet, skildret fotografene dramaet med død, sykebiler og luftambulanse. Johan reiste opp dagen etter, da alt var ryddet og stille. Inne i ulykkestunellen var det festet en blomsterbukett med påskriften «En hilsen fra det norske folk». Dagbladet slo det opp over to sider, og tunellen med den varme hilsenen ble ettertidens bilde fra ulykken.

Også Johans landskapsbilder ble bedre og bedre, strammere og strammere, og jeg våger påstanden om at det var på 1990-tallet, etter at han fylte 70 år, at han unnfanget de aller beste.

Johan søkte alltid nye utfordringer og ny kunnskap. Men han hadde med seg verdier fra en annen tid. Han var flittig. Arbeidsom. Han var mer opptatt av å gi enn å få. Og han ville alltid gjøre det lille ekstra. Hele hans verdigrunnlag var med i hans bilder og hans aura.

Bildet hans av Alf Prøysen er et eksempel på Johans følsomhet som fotograf. Med hendene på ryggen spaserer Prøysen opp Prestvegen, sin barndoms gate.

I OL i Squaw Valley i 1960 var Johan Brun eneste norske pressefotograf. Bildene han tok ble legendariske, sjelden har det blitt gjort slie idrettsbilder. Bildet av Knut «Kupper’n» Johannesen har blitt et ikonisk fotografi av en av landets største helter, i ferd med å knuse verdensrekorden på 10 000 meter.

Kona Ingrid og barna var noe Johan snakket om hele tiden. Hans kjærlighet til dem var så voldsom at tårene ofte presset på, akkurat som når han lyttet til klassisk musikk under morgenstundene på workshopene i Vågå og i Italia. Men han følte, som mange av oss, at han kom til kort.

Gud, som vi savner deg allerede, kjære Johan!
Takk for alle uforglemmelige stunder.
Takk for alt du ga oss.
Vi hever glasset for deg og bøyer hodet.

Du har levd et langt liv. Nå er det til ende. Men vi lover å smile når vi minnes deg. Med gråten i halsen.

Jeg vil også på det sterkeste anbefale videoen Fjellet Livet Døden, der Johan snakker så vakkert om disse tingene.