Vanviddets skjønnhet i farger
Colored sky above the Marais av Emil Nolde.
Jeg skulle gjerne ant hva som foregikk i hodet på kunstneren Emil Nolde (1867–1956).
Treskjæreren som vokste opp i Tyskland, nær Danmark, og endte opp med dansk statsborgerskap. Kanskje Tysklands mest kompromissløse ekspresjonist.
Han hadde en dragning mot Berlins private nattklubber, cabaret-teater; lettlivede og erotiske «forbudte» steder.
Han var glødende religiøs og malte varslende landskaper og voldelige guddommelige bilder. Med fargeeksplosjoner uten hemninger. Erotiske nattmotiver – vakre blomster med antiidyllisk utstråling.
Så giftet han seg med Ada og roet nattklubinteressen. De bodde på en øy ved danskegrensen.
Tenk for en tur i 1913: Via Sibir, Kina og Japan var ekteparet på en etnografisk ekspedisjon. De bodde på i 1913 hvor de bodde på Ny-Guinea i seks måneder. Så eksotisk det måtte ha vært? Så mye ubehag? Hva med toalettfasiliteter? Dusj? Språk? Mygg?
Ingen mobiltelefoner – tenk det!
Så endte han opp på den gale siden under krigen, med antisemittiske holdninger. Det finnes ingen unnskyldning for det – men det er også lett for oss som sitter med «fasiten» å dømme.
Han var partimedlem, men ble ikke invitert inn i det gode selskap. Nolde fikk malerforbud i 1941, og nazistene konfiskerte over 200 av hans bilder, til tross for partiboken.
Under krigen malte han akvareller i smug – oljemalingens lukt ville ha avslørt ham.
Tragisk at en begavelse som Emil Nolde endte slik. Men hans ekspresjonistiske, voldsomme fargebruk står som en påle i kunsthistorien.
Studer maleriet «Colored sky above the Marais» som er unnfanget rett etter krigsutbruddet. En skjønnhet med katastrofen på vei? Det kan se ut som et Dagsrevyinnslag fra skogbranner i Canada, Australia eller Portugal. Og huset – hvem bor der?
Vanviddets skjønnhet i farger – utført med rastløshet og uro.