Påskemorgen! På tide med noen farger!

Kanskje den oppstandne Kristus burde være dagens hovedperson, men jeg fokuserer på den vidunderlige jomfruen som holder til i byen Borgo Santo Sepolcro i Umbria. Altertavlen er i tre deler, og dette er det vakre midtpartiet.

Bildet er ca. 270 cm høyt, et mirakel å nyte i levende live! Jeg blir nesten slått i bakken av noen av madonnaene til Piero Della Francesca (ca. 1416–1492) – de er vakre, mystiske og innadvendte, med et mykt, nesten skyggeløst lys. Og fargene gnistrer uten å bli påtrengende.

Den sentrale delen forestiller Madonnaen av barmhjertighet. Bestillingen var at bakgrunnen skulle lyse i gullfarger, en faglig utfordring som Piero (vi er på fornavn nå) løser elegant. Den runde, gyldne buen i rammen gir et ekko av madonnaens kappe, i det den åpner seg som en hvelving. Hun er mer virkelig, mer til stede enn de troende. Det er hun som er hovedpersonen. I en perfekt symmetri og med tidløs skjønnhet er hun tilfluktssted og et vern for innbyggerne i Borgo San Sepolcro. De må ha kjent seg trygge i hennes vidåpne favn. Piero maler dem mindre enn madonnaen, og gir dermed plass til den levende, gullskimrende bakgrunnen. Broderskapet som kneler er for øvrig de som må punge ut for gildet.

I Firenze herjet jo tidenes A-lag av kunstnere, og selv om de var konkurrenter, sto de på skuldrene til hverandre. Den tredimensjonale gjengivelsen av madonnaen er inspirert av mesteren Masaccio, og perspektivet av stjernearkitekten Brunelleschi – mannen bak den fabelaktige kuppelen på Domkirken i Firenze. I likhet med kuppelen kan madonnaen favne alle mennesker.