Den nydelige, beskjedne Chris Killip (1946–2020) fra Isle of Man var en person så varm at man nesten smelter når man ser ham i intervjuer. Og en virkelig god klassisk dokumentarfotograf i sort og hvitt.

Killip så det rørende bildet av gutten med to vinflasker på vei hjem til sin far – det legendariske bildet av Henri Cartier-Bresson fra 1954. Og han tenkte: «Jeg ante at dette ikke var et snaphshot, men hva var det da?»

Som 16-åring ble Killip sparket ut av skolen. «Jeg gikk til min far og sa: “jeg vil bli fotograf!” “Men du har ikke kamera”, sa han.» Det ordnet seg.

Bildene hans har en inderlighet som han selv utstrålte. Komposisjonene er strålende, men det er hans tilstedeværelse som griper meg. Han fotograferte dagliglivet i Nord-England, og man føler at han elsket det enkle livet i røffe omgivelser.

Denne scenen er fabelaktig – den har en filmatisk følelse. Mannen på bildet er abstrahert av vinden som skaper jakken om til en fugleliknende form. De to skyggene ved føttene, de to jakkeslagene, de to brakkene og pipa og huset bak, skaper en rytme som gjør at den hvite flaten til høyre i bildet ikke blir kjedelig. En perfekt komposisjon. Men det er det abstrakte ved at det kun er en skikkelse som strever seg frem i det rå, karrige landskapet, som griper meg. Hvem er han? Hvor skal han? Kun et øyeblikk av tiden. Som er frosset for alltid.