Tine Poppe (født 1957) skriver til meg: «Tittelen kan nesten være en referanse til «Pynte brura» på norsk. Men det handler om klimaforandringen – jeg setter “tilsynelatende” blomster som er genmanipulert og vokst opp i gigantiske drivhus i Afrika, tilbake i “naturen”. Jeg har lagd portretter av snittblomster på litt samme måte som portrettfotografene fotograferte mennesker på 1800-tallet. Jeg har hengt opp en print av egne landskapsfotografier fra sårbare områder i verden som bakgrunn, og plassert blomster foran lerretet. Alle blomstene og vekstene er kjøpt i blomsterbutikken.»

Så skriver Poppe om hvordan dagens blomsterindustri påvirker omgivelsene våre. Jeg anbefaler alle å sjekke lenkene jeg har lagt ved.

Som de fleste mestere i kunsthistorien er heller ikke Poppe interessert i det perfekte, selv om bildene oser av perfeksjon.

Friske blomster er uten drama – det er nedbrytningsprosessen som skaper skjønnhet. «Penhet» har ingen interesse.

Poppes arbeider påvirkes av hennes forhold til verden til enhver tid.

Hun skriver:
«Amaranthus Caudatus (solsikkene foran Lofoten fjell) så ut som en gjeng som hadde vært skikkelig på fylla, derfor heter den også «Festen er over» i mitt hode, jeg skulle gjerne ha donert det til det tidligere olje- og energidepartementet, som har skiftet navn til energidepartementet. For å minne om at tiden for oljeleting er over.»

Jeg så Poppes bilder på en gripende utstilling på Kunstverket i Oslo nå i høst. Noen av bildene var innrammet med eldre rammer, som skapte en stemning som minner om de flamske maleriene fra 1600-tallet. De mer moderne rammene skapte et annet inntrykk av tidløshet. Interessant.

Det spennende i Poppes prosjekt er skjønnheten som også rommer sårbarhet og forfall. «Blomster er rester av paradiset på jord», er det sagt. Men blomster har ulik symbolikk som også gjenspeiler død og melankoli i sin estetikk. Prosjektet har vakt internasjonal oppmerksomhet og annerkjennelse.

Respons har Poppe fått mye av – i 2019 mottok hun norsk fotografis største utmerkelse, nemlig Fotografiprisen. Hun har vært gjennom tøffe perioder i livet, og erfaringene bruker hun i kunsten sin. Også det har hun til felles med betydelige navn i kunsthistorien.

Man kan tåle mye smerte når det kan frembringe meningsfullhet i den skapende prosessen.

Og for en begavet familie hun har! Poppes bror er Erik Poppe, filmregissør av internasjonalt format. Datteren Martine Poppe har en betydelig internasjonal karriere som bildekunstner.

Vil du vite mer?

Tine Poppe skriver:
«Tidligere kom snittblomstene fra lokale gartnerier før de kom til butikken, men de lokale gartneriene tapte priskrigen mot gigantiske drivhusfabrikker hovedsaklig i Afrika og Sør-Amerika. Derfra blir de fraktet i nedkjølte lagre ombord i fly eller lastebiler til f.eks. Nederland og videre til Norge eller andre land. En skikkelig klimaversting som får pynte hjemmene våre i noen dager før de visner og havner i søpla.

Drivhusene er digitalt styrt, og blomstene er ofte genmanipulerte. Landene de kommer fra bruker sårt trengt vann til denne produksjonen. Tror det kreves ca. tre liter vann til å produsere én rose. Det har også vært lettere der å unngå restriksjoner på sprøytemidler, som har gått utover de som arbeider i snittblomstindustrien.»

Mer om Gilded Lilies på lensculture.com
Flower shop staples returned to the wild – in pictures (theguardian.com)

tinepoppe.no
Følg Tine Poppe på Instagram
Hvis du vil kjøpe et bilde, kan du gjøre det via Kunstverket Galleri

Miniworkshop i Oslo!

Les også