Svein Kojan (født 1947) er min viktigste læremester – uten hans påvirkning og kunnskap ville mitt liv vært totalt annerledes.

Jeg møtte denne kulturpersonligheten i Statens Filmsentral i 1970, og vi arbeidet sammen der i tolv år. Jeg var en kulturhungrig ung mann som møtte en svært original herre tre år eldre meg selv.

Denne mannen var som om han kom fra en annen helt annen tid – breddfull av kultur. Suveren innsikt i bildekunst, arkitektur, litteratur og musikk, og med en evne til å sette pris på bordets gleder, noe i glasset – og kvinner. Dette verbale geniet, stappfull av humor og med et brennende krav om kvalitet, ble en venn og klippe i mitt liv.

Mens hele Norge var opptatt med skøyte-VM på Bislet, Femmila i Holmenkollen eller landskamper i fotball, tuslet Svein Kojan, i selskap med en håndfull eldre damer med napoleonskake i blikket, rundt i salene på Nasjonalgalleriet eller Kunstindustrimuseet.

I tolv år kjørte altså Kojan og Krogvold land og strand rundt i en gul, løvemerket folkevognbuss fullastet med lysutstyr og et stort 4,5 platekamera. Vi arbeidet med kirkeinteriører, de store museer og institusjoner, Arkitekthøgskolen – det var en kulturell dannelse uten sidestykke.

Også turer til karbonadedisken i Statens kantiner ble det rom for.

Kojan er ypperlig fotograf, film-dokumentarist, bildekunstner, håndverker, instrumentmaker, smykkekunstner, snekker – han skriver fabelaktig og er kanskje landets beste taler når han er i slag. Han er selvsagt også en mester i oppussing og har opprustet og utbygd leiligheter – noe som har brakt ham fra arbeiderbolig i Valdresgate på 35 kvadratmeter, til et eventyrlig hus nær Frognerparken med en ekte Mercedes-Benz parkert i forgården (Kojan vil da øyeblikkelig påpeke at den flotte doningen er 35 år gammel og moden for opphogging). En nøktern statslønn som inntekt hadde neppe holdt til den boligstandarden.

I sin pensjonisttilværelse tilbringer han timer i sitt atelier i det fyrstelig huset på beste Vestkant. Der arbeider han med å kopiere de gamle mestere, med den samme håndverksmessige teknikken de brukte til preparering av lerret og farger. «En hobby», sier Kojan. Han arbeider også med nye, personlige portretter.

Det underlige er at kulturpersonligheten Svein Kojan har like mye selvtillit som en tenåringspike på vei til et nyttårsball.

Jeg gir resten av oppmerksomheten til Kojan selv:
«Man skal være håpløst naiv for å slå seg ned ved de store mesteres føtter og prøve å få noe til. Men det lar seg ikke benekte at det er akkurat det jeg har gjort. Stakkars mann. Altså litt som i gamle dager på 1500-tallet, gå i lære å prøve å trenge inn i den ugjennomtrengelige alkymi og den nibmus som omgir disse kunstnerne. For tre–fire år siden la jeg meg til denne uvanen og har siden ikke maktet å holde opp.»

Om bildet i toppen:
«Den tynne og bleke piken som støtter seg til en søyle iført perlekjede og sort kjole, forestiller Lady Helen Vincent, Viscountess D’Abernon. Hun møtte maleren John Singer Sargent i Venezia. Bildet er malt i 1904 i hennes leilighet i et palass ved Canal Grande. Britiske sosietetskvinner i omgang med markante skikkelser som Henry James hjemme i London, var jevnlig omkring på sine dannelsesreiser, og dette samfunnssjikt utgjorde samtidig Singer Sargents oppdragsgivere.

Men hun kunne mer enn å ta seg godt ut, under første verdenskrig gjorde hun en stor innsats som anestesisykepleier, og var med på å redde livet til mange lemlestede soldater.

Nederst til venstre i bildet sees kanalens turkise vann mellom balustradene utenfor leiligheten hennes.»

Vil du vite mer?

Se filmen Copying Peter Paul Rubens om Svein Kojans arbeid.

Les også