Svein Kojan – min viktigste læremester
Svein Kojan (født 1947) er min viktigste læremester – uten hans påvirkning og kunnskap ville mitt liv vært totalt annerledes.
Jeg møtte denne kulturpersonligheten i Statens Filmsentral i 1970, og vi arbeidet sammen der i tolv år. Jeg var en kulturhungrig ung mann som møtte en svært original herre tre år eldre meg selv.
Denne mannen var som om han kom fra en annen helt annen tid – breddfull av kultur. Suveren innsikt i bildekunst, arkitektur, litteratur og musikk, og med en evne til å sette pris på bordets gleder, noe i glasset – og kvinner. Dette verbale geniet, stappfull av humor og med et brennende krav om kvalitet, ble en venn og klippe i mitt liv.
Mens hele Norge var opptatt med skøyte-VM på Bislet, Femmila i Holmenkollen eller landskamper i fotball, tuslet Svein Kojan, i selskap med en håndfull eldre damer med napoleonskake i blikket, rundt i salene på Nasjonalgalleriet eller Kunstindustrimuseet.
I tolv år kjørte altså Kojan og Krogvold land og strand rundt i en gul, løvemerket folkevognbuss fullastet med lysutstyr og et stort 4,5 platekamera. Vi arbeidet med kirkeinteriører, de store museer og institusjoner, Arkitekthøgskolen – det var en kulturell dannelse uten sidestykke.
Også turer til karbonadedisken i Statens kantiner ble det rom for.
Kojan er ypperlig fotograf, film-dokumentarist, bildekunstner, håndverker, instrumentmaker, smykkekunstner, snekker – han skriver fabelaktig og er kanskje landets beste taler når han er i slag. Han er selvsagt også en mester i oppussing og har opprustet og utbygd leiligheter – noe som har brakt ham fra arbeiderbolig i Valdresgate på 35 kvadratmeter, til et eventyrlig hus nær Frognerparken med en ekte Mercedes-Benz parkert i forgården (Kojan vil da øyeblikkelig påpeke at den flotte doningen er 35 år gammel og moden for opphogging). En nøktern statslønn som inntekt hadde neppe holdt til den boligstandarden.
I sin pensjonisttilværelse tilbringer han timer i sitt atelier i det fyrstelig huset på beste Vestkant. Der arbeider han med å kopiere de gamle mestere, med den samme håndverksmessige teknikken de brukte til preparering av lerret og farger. «En hobby», sier Kojan. Han arbeider også med nye, personlige portretter.
Det underlige er at kulturpersonligheten Svein Kojan har like mye selvtillit som en tenåringspike på vei til et nyttårsball.
Jeg gir resten av oppmerksomheten til Kojan selv:
«Man skal være håpløst naiv for å slå seg ned ved de store mesteres føtter og prøve å få noe til. Men det lar seg ikke benekte at det er akkurat det jeg har gjort. Stakkars mann. Altså litt som i gamle dager på 1500-tallet, gå i lære å prøve å trenge inn i den ugjennomtrengelige alkymi og den nibmus som omgir disse kunstnerne. For tre–fire år siden la jeg meg til denne uvanen og har siden ikke maktet å holde opp.»
Om bildet i toppen:
«Den tynne og bleke piken som støtter seg til en søyle iført perlekjede og sort kjole, forestiller Lady Helen Vincent, Viscountess D’Abernon. Hun møtte maleren John Singer Sargent i Venezia. Bildet er malt i 1904 i hennes leilighet i et palass ved Canal Grande. Britiske sosietetskvinner i omgang med markante skikkelser som Henry James hjemme i London, var jevnlig omkring på sine dannelsesreiser, og dette samfunnssjikt utgjorde samtidig Singer Sargents oppdragsgivere.
Men hun kunne mer enn å ta seg godt ut, under første verdenskrig gjorde hun en stor innsats som anestesisykepleier, og var med på å redde livet til mange lemlestede soldater.
Nederst til venstre i bildet sees kanalens turkise vann mellom balustradene utenfor leiligheten hennes.»
Vil du vite mer?
Se filmen Copying Peter Paul Rubens om Svein Kojans arbeid.
Les også
Earthrise er det mest innflytelsesrike miljøfotografiet som noen gang er tatt. Hva som har skjedd i løpet av de 55 årene siden, er vanskelig å tenke på.
Roger Fenton var en ypperlig landskapsfotograf, men i 1860 hindret været ham i å arbeide utendørs. Heldigvis for oss.
Andrej Kontsjalovskij «Kamerater!» fra 2020 er en av de best fotograferte filmer jeg har sett.
Det er plantet tusen trær i Nordmarka. Kontrakt er inngått med Oslo kommune – trærne skal få vokse der i hundre år, før de felles for å bli papir til en antologi med hundre tekster som ikke er skrevet ennå.
Hosoes fotografier er psykologisk ladede. Hans temaer er erotisk besettelse kombinert med det irrasjonelle, menneskekroppen med sin brutale skjønnhet, japanske myter og det overnaturlige.
Kojan er ypperlig fotograf, film-dokumentarist, bildekunstner, håndverker, instrumentmaker, smykkekunstner, snekker – han skriver fabelaktig og er kanskje landets beste taler når han er i slag.
Som de fleste mestere i kunsthistorien er heller ikke Poppe interessert i det perfekte, selv om bildene oser av perfeksjon. Prosjektet Gilded Lilies har vakt internasjonal interesse.
Filmen «Smerte og ære» beveger meg på en sjelden måte. Og er en vekker om hvor viktig livets gode stunder er.
Olav H. Hauge var en dikter i verdensklasse. «Les Lu Chi og lag eit dikt» er et av mine favorittdikt.
Ezra Stollers bilde av terminalen på JFK flyplass er fotografi av ypperste klasse. Det er som et moderne maleri fra det 20. århundre.
Artemisia Gentileschi var et supertalent, tydelig inspirert av Caravaggio, som brant for kunsten.
Eilif Peterssen ville ikke vært så kjent uten «Sommernatt». For et vidunderlig maleri!
Kaveh Golestan arbeidet med temaer som krig, prostitusjon og det man i Iran kaller «sinnssyke.» Hans drivkraft var samfunnskritikk av Iran.
«Hvert atom er farge» er tittelen på den store mønstringen av Harriet Backers malerier i Nasjonalmuseet i Oslo, som henger frem til 14. januar 2024.
Det er en stor begivenhet for norsk åndsliv når Jon Fosse i dag mottar verdens mest prestisjefylte kunstnerpris: Nobelprisen i litteratur.
Martine Francks bilde fra bassenget er ikonisk – form og geometri på høyeste nivå!
Emil Nolde havnet på den gale siden under krigen, men ble ikke invitert inn i nazistenes «gode selskap». Derfor malte han akvareller i smug – lukten av oljemaling ville avslørt ham.
Det er særlig den rike kulturen og mytene fra Rajasthan som opptar Karen Knorr. Kulturarven, myter, historier, kasteproblematikk, samfunnsforhold og inspirasjon fra den indiske tradisjonen med å personifisere dyr i litteratur og kunst.
Katastrofeadvokat og fotograf Morten Lund Mathisen har skapt et makeløst portrett av Venezias eneste kvinnelige gondolier. Dette er faktisk et av mine favorittfotografier!
Elliot Erwitt var en stor humorist og søkte alltid absurde, lattervekkende eller varme menneskelige situasjoner.
Denne filmen om Pina Bausch MÅ du se! Wim Wenders’ film er en energibombe full av skjønnhet og eleganse, melankoli og smerte, nådeløshet og humor.
Hadde det ikke vært for kameraet, kunne man trodd at denne pene kvinnen var en skistjerne i mellomkrigstiden. Men Margaret Bourke-White var en fotografisk kriger.
Statuen Nike fra Samothrake har vært i Louvre i snart 150 år. Stående foran et av verdenskunstens viktigste verk føler jeg meg bitte liten.
På årets siste dag, la oss nyte de enkle gleder. Sitte alene, kjenne solen, regnet eller snøen gi liv i ansiktene våre. Gi oss hen til de gledene som er gratis.
Lena Nymans «Ett bloss för moster Lillie», med tekst av Bodil Malmsten, er en usentimental og vakker sang om døden.
Jeg har vært i Uffizi mange ganger, men dette mirakelet av et bilde så jeg først i år. Jeg fikk nesten sjokk da jeg nærmet meg verket, som jeg følte dirret av intensitet, sorg og erotikk.
Isabel Muñoz er en modig dame som vet hva hun vil, og har stor arbeidskapasitet. Det er ikke rart at hun har vunnet to World Press Photo Awards – hun har noe hun vil si med fotografiene sine.
Vi må ikke glemme at det er mye å glede seg over, tross alt!