Svein Kojan – min viktigste læremester

Kopi av John Singer Sargents maleri «Lady Helen Vincent, Viscountess D’Abernon» av Svein Kojan. Originalen henger i Birmingham Museum of Art i Alabama i USA.
Svein Kojan (født 1947) er min viktigste læremester – uten hans påvirkning og kunnskap ville mitt liv vært totalt annerledes.
Jeg møtte denne kulturpersonligheten i Statens Filmsentral i 1970, og vi arbeidet sammen der i tolv år. Jeg var en kulturhungrig ung mann som møtte en svært original herre tre år eldre meg selv.
Denne mannen var som om han kom fra en annen helt annen tid – breddfull av kultur. Suveren innsikt i bildekunst, arkitektur, litteratur og musikk, og med en evne til å sette pris på bordets gleder, noe i glasset – og kvinner. Dette verbale geniet, stappfull av humor og med et brennende krav om kvalitet, ble en venn og klippe i mitt liv.
Mens hele Norge var opptatt med skøyte-VM på Bislet, Femmila i Holmenkollen eller landskamper i fotball, tuslet Svein Kojan, i selskap med en håndfull eldre damer med napoleonskake i blikket, rundt i salene på Nasjonalgalleriet eller Kunstindustrimuseet.
I tolv år kjørte altså Kojan og Krogvold land og strand rundt i en gul, løvemerket folkevognbuss fullastet med lysutstyr og et stort 4,5 platekamera. Vi arbeidet med kirkeinteriører, de store museer og institusjoner, Arkitekthøgskolen – det var en kulturell dannelse uten sidestykke.
Også turer til karbonadedisken i Statens kantiner ble det rom for.
Kojan er ypperlig fotograf, film-dokumentarist, bildekunstner, håndverker, instrumentmaker, smykkekunstner, snekker – han skriver fabelaktig og er kanskje landets beste taler når han er i slag. Han er selvsagt også en mester i oppussing og har opprustet og utbygd leiligheter – noe som har brakt ham fra arbeiderbolig i Valdresgate på 35 kvadratmeter, til et eventyrlig hus nær Frognerparken med en ekte Mercedes-Benz parkert i forgården (Kojan vil da øyeblikkelig påpeke at den flotte doningen er 35 år gammel og moden for opphogging). En nøktern statslønn som inntekt hadde neppe holdt til den boligstandarden.
I sin pensjonisttilværelse tilbringer han timer i sitt atelier i det fyrstelig huset på beste Vestkant. Der arbeider han med å kopiere de gamle mestere, med den samme håndverksmessige teknikken de brukte til preparering av lerret og farger. «En hobby», sier Kojan. Han arbeider også med nye, personlige portretter.
Det underlige er at kulturpersonligheten Svein Kojan har like mye selvtillit som en tenåringspike på vei til et nyttårsball.

Jeg gir resten av oppmerksomheten til Kojan selv:
«Man skal være håpløst naiv for å slå seg ned ved de store mesteres føtter og prøve å få noe til. Men det lar seg ikke benekte at det er akkurat det jeg har gjort. Stakkars mann. Altså litt som i gamle dager på 1500-tallet, gå i lære å prøve å trenge inn i den ugjennomtrengelige alkymi og den nibmus som omgir disse kunstnerne. For tre–fire år siden la jeg meg til denne uvanen og har siden ikke maktet å holde opp.»
Om bildet i toppen:
«Den tynne og bleke piken som støtter seg til en søyle iført perlekjede og sort kjole, forestiller Lady Helen Vincent, Viscountess D’Abernon. Hun møtte maleren John Singer Sargent i Venezia. Bildet er malt i 1904 i hennes leilighet i et palass ved Canal Grande. Britiske sosietetskvinner i omgang med markante skikkelser som Henry James hjemme i London, var jevnlig omkring på sine dannelsesreiser, og dette samfunnssjikt utgjorde samtidig Singer Sargents oppdragsgivere.
Men hun kunne mer enn å ta seg godt ut, under første verdenskrig gjorde hun en stor innsats som anestesisykepleier, og var med på å redde livet til mange lemlestede soldater.
Nederst til venstre i bildet sees kanalens turkise vann mellom balustradene utenfor leiligheten hennes.»
Vil du vite mer?
Se filmen Copying Peter Paul Rubens om Svein Kojans arbeid.
Les også
Nyttårsaften er en tid for ærlig selvrefleksjon og ettertanke. Hvordan bruker vi egentlig våre 30 000 dager?
Julaften er den vakreste aftenen i året, men samtidig den mest brutale. På denne kvelden forsterkes alle følelser.
Ta en pause fra førjulsmaset med seks minutter musikalsk meditasjon. Dan Gibsons gregorianske toner byr på ro og refleksjon i denne hektiske tiden.
Erik Poppe er aktuell med «Quislings siste dager» – enda en film som viser hans styrke som historieforteller!
Angèle Etoundi Essamba utfordrer klisjeer og stereotypier om afrikanske kvinner med sine sterke og poetiske fotografier.
Walter Crane skildrer havguden Neptuns kraftfulle hester som bryter frem fra bølgene i et geometrisk og ekstatisk mesterverk – inspirert av Botticelli og den prerafaelittiske bevegelsen.
Fra et hotellrom i Vågå til kunstnerisk suksess – les om Tone Bakkens reise fra fotoamatør til kunstner.
Fotografen Félix Thiollier forlot industrien for å følge lidenskapen for fotografi, kunst og arkeologi.
Edith Södergran er en av Sveriges største diktere, kjent for modernistiske verk som utforsker kjærlighet, død og lengselen etter det uoppnåelige.
André Kertész skapte poetiske stilleben, surrealistiske forvrengninger og ikoniske fotografier preget av lys, skygge og abstrakte uttrykk.
Jeg vet ikke så mye om den engelske portrettfotografen Eveleen Myers (1856–1937), men synes hun fotograferte enkelt og vakkert.
Fotografen Michael Kenna arbeider i stillhet og ensomhet, med lange eksponeringstider som skaper bilder preget av ro og dybde. Hans metode er basert på tid og tålmodighet.
Fra St. Petersburg til Beverly Hills – den begavede og selvsikre art deco-maleren Tamara de Lempicka (1898–1980) var en ekte superdiva.
Arne Ekelands «De siste skudd» er et av norsk kunsts hovedverk. Maleriet er fullt av symbolikk, med scener som kritiserer makten, men og peker mot et fremtidshåp.
Et sterkt bilde fra Hiroshima fredsmuseum minner oss om krigens redsler, atomvåpenets destruktive kraft og livene som gikk tapt i 1945.
Gro Gillesens utstilling «Tornerose» bringer døden fram i lyset med respektfulle, vakre bilder trykket på silkepapir – til ettertanke om vårt øyeblikk på jorden.
Anselm er et møte mellom de to verdenskunstnere Anselm Kiefer og Wim Wenders. Den ene er 80 år, den andre 79. De har et sanseløst trøkk begge to.
Ernst Haas var i en periode regnet som en av verdens beste fotografer, kjent for sin banebrytende bruk av farger og evne til å fange rytme i naturen.
For en tragedie at færre leser! Virginia Woolf hyller kjærligheten til bøker som en belønning i seg selv.
Fotografen Martin Parr avslører middelklassens komiske liv – i buffékøer, på badestrender og i møte med forbrukersamfunnet. Han får deg til å le, men alltid med et alvor bak.
Trude Fleischmann var en banebrytende fotograf. Hun fikk suksess i en tid preget av strenge normer.
Pieter Bruegels «Jegere i snøen» fra 1565 regnes som et av kunsthistoriens betydeligste mesterverker.
I sitt korte liv skapte den kinesiske multikunstneren Cui Xiuwen en rekke kunstverk av internasjonal toppklasse.
Tusenkunstneren William Mortensen kunne mye! Hans groteske masker, religiøse tablåer, nakenhet, torturbilder og lek med myter gjør fortsatt inntrykk hundre år senere.
Earthrise er det mest innflytelsesrike miljøfotografiet som noen gang er tatt. Hva som har skjedd i løpet av de 55 årene siden, er vanskelig å tenke på.
Roger Fenton var en ypperlig landskapsfotograf, men i 1860 hindret været ham i å arbeide utendørs. Heldigvis for oss.
Andrej Kontsjalovskij «Kamerater!» fra 2020 er en av de best fotograferte filmer jeg har sett.
Det er plantet tusen trær i Nordmarka. Kontrakt er inngått med Oslo kommune – trærne skal få vokse der i hundre år, før de felles for å bli papir til en antologi med hundre tekster som ikke er skrevet ennå.
Hosoes fotografier er psykologisk ladede. Hans temaer er erotisk besettelse kombinert med det irrasjonelle, menneskekroppen med sin brutale skjønnhet, japanske myter og det overnaturlige.
Vi må ikke glemme at det er mye å glede seg over, tross alt!