Morten Krogvold gjennom 70 år
Foto: Nils Thune
Christina Five Berg planlegger å skrive en bok om meg. Dette intervjuet er et sammendrag av temaer vi har kommet inn på i våre innledende samtaler.
Et fyrverkeri i svart-hvitt
Av: Christina Five Berg
– Alle kan reddes av kunsten! Morten Krogvold vet hva han snakker om. Som barn var han en skoletaper. Selv hans egen far fryktet at han ville ende opp som gatefeier. Men denne helgen fyller han 70 år, og hylles som folkekjær stjernefotograf og kunstner.
Presis
Kunstnerboligene ligger i en stripe mot Østmarka, som svart-hvitt-negativer på en filmrull. Til venstre har barnebokforfatter Anne-Cath. Vestly bodd, til høyre billedhuggeren Carl Nesjar. Men presis her bor en fotograf, kunstner, og kunstformidler. Morten Krogvold står det på døren.
– Kom inn! ropes det innenfra. I gangen står herresko sydd av italienske hender presist oppstilt, par etter par. Klassisk musikk strømmer fra høyttalerne i stuen, og Krogvold gjør entre skridende ned fra overetasjen. Han kaster lett på løvemanken, signatursveisen, som fortsatt er i god behold. Mannen måler omlag 170 centimeter på strømpelesten, men har en energi og utstråling som rager nærmere to meter.
– Du tar vel et glass vin? sier han, mer konstaterende enn bydende. Han venter ikke på svar før han står der, smilende, med en åpen flaske og to glass. Jeg ser ut til å være tilgitt upresisheten.
Skuddsikker presisjon er grunnsteinen i Krogvolds arbeid. Etter ti års iherdig jobbing i mørkerommet traff Krogvold planken da han ble antatt på Høstutstillingen i Oslo i 1979, med tre fotoportretter. Dermed var han bidragsyter til noe helt nytt i norsk kunst, foto som kunstform. Fotografiet ble en utfordrer til maleriet, og Krogvolds kunstnerkarriere skjøt fart.
I dag, førti år senere, er det nettopp de kunstneriske portrettene i svart-hvitt han er mest kjent for. Dronning Sonja, Nelson Mandela, Willy Brandt og Marina Abramović er bare noen av personlighetene Krogvold så presist har fanget i sin kameralinse. Men hans virke som fotograf spenner mye bredere enn dette. I tillegg til å være fotograf har han gitt ut en rekke bøker, vært programleder i NRK, og turnert som populær foredragsholder, for å nevne noe.
Marina Abramović og Erik Bye. Foto: Morten Krogvold
Memento mori – husk at du skal dø
Morten Krogvold, hvorfor fotograferer du? Og hva er det du vil si med dine bilder?
– Jeg fotograferer for å holde et øye med meg selv. Jeg prøver å reise innover i meg selv, for å finne ut hvem jeg er, sier Krogvold filosofisk. Han tar en liten pause, før han fortsetter:
– Hvis du tenker på konsekvensene av voksenlivet, er det ikke til å holde ut. Mange skulker fra livet, tar ikke inn livets såre konsekvenser og velger å døyve smerten ved å leve gjennom Netflix eller Facebook. «Enhver står alene på jordens hjerte, gjennomboret av en solstråle, og med ett er det aften», siterer han nobelprisvinner i litteratur Salvatore Quasimodo. Krogvold tar en slurk vin før han sier:
– Vi vet ikke hva andre tenker. Vi er ensomme om alt som skjer i hodet vårt som ingen andre tar del i. Vi er helt ensomme i døden. Dette, forgjengeligheten, ensomheten og melankolien, ønsker jeg å få frem i kunsten min.
«Memento Mori» – husk at du skal dø. Seierherrene i det gamle Roma fikk hvisket ordene i øret da de kom hjem fra kamp og følte seg uovervinnelige. Dette er altså budskapet Krogvold visuelt ønsker å formidle. Budskapet er mer aktuelt enn på lenge i disse korona-tider.
– Min største sorg er at jorden er blitt som skipet Titanic på vei mot isfjellet, sier han dystert med henvisning til klimakrisen, og til korona-viruset.
– Det har vi fått midt i fleisen. Menneskets behandling av natur og dyr gjør meg syk.
Hesten møter lyset og Drømmen. Foto: Morten Krogvold
Barndom i sykesengen
Hvor kommer all melankolien din fra? Hvordan endte du opp som kunstner?
– I sporten sier man at den sterkeste overlever. I kunsten er det ofte den svakeste som overlever, sier Krogvold, som takker sykdom for at han ble kunstner. Han forteller at kunstnere som klarer å bruke sitt eget handikap eller vanskelige følelsesliv til å skape kunst, er de som vinner.
Krogvolds lidelse og ensomhet preget ham tidlig i livet. Som syvåring fikk han påvist en hoftesykdom som gjorde ham sengeliggende. I to og et halvt år måtte den energiske gutten ligge i en seng på et sykehus i Bærum. Langt unna familien som bare fikk lov å besøke ham i 40 minutter av gangen. Resten av dagene, månedene og årene var fylt av sårt savn, og endeløs kjedsomhet.
LIFE Magazine og radio ble redningen når savnet etter familien ble for stort. Far kom med et nytt blad en gang i måneden, forteller Krogvold. Dette magasinet var kjent for sine kvalitetsfotografier.
– Jeg fikk lov å ha høretelefoner med NRK om kvelden. Jeg forstod minimalt av innholdet, men fikk en dragning mot atmosfæren og mysteriet, fortsetter han.
Ettersom han ikke hadde fått begynne på skolen, kunne han ikke lese bøker. Men gjennom radioteater, klassisk musikk og fotografier åpenbarte det seg en ny verden fra sykesengen.
– Denne sykdomstiden har preget meg så mye. Jeg forstod allerede da at jeg var helt alene i verden, sier Krogvold. Ensomheten han kjente på i disse årene, bruker han for det det er verdt i kunsten.
– Jeg ville ikke vært kunstner uten denne opplevelsen, sier han bestemt, og virker takknemlig.
Skoletaperen som ble en vinner
Men sykdommen frarøvet ham samtidig andre muligheter.
– Jeg skjønte ingenting på skolen, innrømmer Krogvold. Da han endelig ble frisk nok til å flytte hjem igjen som ni-åring, ble han plassert i klasse med de jevngamle kameratene. På sykehuset hadde han ikke fått noen undervisning, og heller ingen tilpasning på skolen. Å ta igjen de tapte årene med skolegangen var umulig uten hjelp. Resultatet var store hull i kunnskapen, og han klarte aldri komme ovenpå.
– Gatefeier, det var det far fryktet jeg ville bli. Krogvolds far fortvilet over sønnens skoleresultater.
– Jeg begynte på handelsskole fordi far ville det. Jeg gikk der ett år og det gikk til helvete. Jeg strøk i alt, sier han og humrer over sin egen utilstrekkelighet.
– Dessverre fikk ikke far oppleve at jeg i 2005 ble hedret med dekorasjonen Ridder av St. Olavs Orden. I det øyeblikket jeg mottok prisen tenkte jeg på far og hans spådom, sier Krogvold, og kaster et blikk opp mot taket.
De norske teaterdivaene. Foto: Morten Krogvold
Kunst = knallhardt arbeid
Storebrødrene Pål og Jacob hadde et mørkerom og antente fotointeressen hos en ung Morten minstemann. Han fikk etter hvert jobb i Statens filmsentral og møtte sin læremester og mentor Svein Kojan. Resten er kunsthistorie. Men det avsløres at stjernefotografstatusen ikke har kommet gratis, og at talent ikke bare har ramlet ned i det Krogvoldske hodet:
– Det største talentet heter arbeidsmoral, og kunst er disiplinert fantasi, siterer han Karen Blixen. Krogvold sier han hver dag kjemper mot sin egen utilstrekkelighet, og er avhengig av å sette strenge grenser for seg selv.
– Jeg har et mørkerom her i kjelleren. Der arbeider jeg ofte til fire om morgenen. Jeg spiller musikk og kommer inn i en flyt. For noen uker siden jobbet jeg i mørkerommet i 14 timer i strekk, mens jeg spilte russisk opera uten stans. Det var som en rus. Fornuftige folk gjør jo ikke det? sier han lattermildt.
– Dagen etter var jeg der i mørket i seks timer uten en lyd. Hvor mange år jeg samlet sett har stått i mørkerommet aner jeg ikke. Det kan være verdens beste sted, og et helveteskabinett hvis man ikke har fått det til, sier han.
Mørkerommet er altså som livet selv, konstaterer jeg, og ser at vinflasken begynner å nærme seg halvtom. Skoletaperen Krogvold har tatt igjen det forsømte nå. Den ene langsiden av stueveggen er dekket av en bokhylle som familien har snekret til ham. Den er fylt til randen av kunstbøker og litteraturens klassikere.
Uhakika og Mor med tvillinger. Foto: Morten Krogvold
En før-og-etter-Krogvold opplevelse
Mange har latt seg frelse av mannen fra Bøler. Morten Krogvold har gjennomført om lag 250 workshoper, fordelt ut over fire verdensdeler. Kursdeltakerne varierer fra etablerte fotografer til amatører som vil ha en ny hobby. Krogvold er kjent for å ha tøffe kurs over flere dager, og med lite søvn. Han kan gi nådeløse karakteristikker av fotografier deltakerne har jobbet i dagevis med. Likevel kommer folk igjen, og igjen. Han beskrives av deltakere blant annet som «streng, men kjærlig, på en faderlig måte». Krogvold bedyrer at han selv er den som lærer mest på disse kursene.
Hvorfor bruker du så mye tid på å lære andre om kunst og foto?
– Fordi jeg ønsker å gi andre sjansen til å reddes av kunsten. Kunsten reddet meg, og alle kan reddes av kunsten, konstaterer Krogvold.
Flere i Krogvolds faste fanskare reiser med ham, og kaller seg «workshoppere» etter å ha deltatt på Krogvolds kurs i en rekke omganger. Enkelte i kretsen snakker om livet «før og etter Morten», når de beskriver sitt forhold til ham. De forteller at kursene hans handler mest om livet og kunsten, og minst om blenderåpning og lyssetting.
Den mest fotograferte bygda i Norge?
Vågå er en liten bygd som skummer fløten av Krogvolds kunstbudskap.
– Morten har en stor betydning for hotellet mitt, og for Vågå, sier Suat Catalgøl, eier av Vågå hotel. Omsetningen har holdt seg stabil, takket være Krogvolds kurs som avholdes på hotellet.
– Det er stor glede her på hotellet når Morten kommer. Forholdet mellom Morten og meg er på topp-maks nivå. Vi trives godt sammen, sier Catalgøl.
I Vågå er Krogvold å anse som en vandrende institusjon. Vågås befolkning kaller seg de mest fotograferte i Norge, takket være alle kursdeltakerne som bruker innbyggerne som modeller. I 2019 feiret Krogvold jubileum for 30 år med workshop i den lille bygda. Krogvolds gave til innbyggerne var boken 2680 Vågå med en samling av bilder fra bygda tatt av workshopdeltakere over alle disse årene.
Piazza del Popolo og Piazza Navona. Foto: Morten Krogvold.
Kjærlighetens kunst
Hva med kjærligheten, Krogvold? Er det plass til noen kvinne i livet ditt oppi alt arbeidet med kunst?
– Sammenliknet med et ordinært familieliv er det en stor egotripp det jeg driver med. Jeg har hatt flere samboerskap, og vært gift to ganger. Og jeg har til sammen to barn med to kvinner jeg ikke har vært gift med, sier Krogvold, og slår hendene lett ut til siden i en slags unnskyldende gest, etterfulgt av et sjarmørsmil og lett skuldertrekk.
– Jeg har vel egentlig ofret kjærligheten til fordel for kunsten. Men jeg spør også meg selv om hvor stor kjærligheten er når den ikke tåler jobben min. Jeg tror på avstand i et forhold, å la hverandre i fred, og være sammen på et overskudd. Jeg skjønner godt at en kvinne har andre behov enn bare å være sammen med meg. Det blir selvsagt annerledes om man har barn, men i min alder tror jeg veldig på lengsel og savn.
– Jeg har ikke behov for å være lykkelig, men for å leve meningsfullt. Jeg digger livet mitt! Og det er på tross av en rekke tunge stunder. De fungerer som viktige vitamininnsprøytninger. Tunge stunder beriker, utbryter han, og løfter en krokete pekefinger i været.
– Heldigvis har jeg en fantastisk familie og venner som betyr alt for meg, og som støtter meg i perioder jeg ellers for lengst ville gitt opp. De er min trøst og inspirasjon. Jeg ville ikke våget dette uten mine to fantastiske døtre Lene og Kristina. De har også gitt meg fire barnebarn som er helt enestående, avslører han rørt.
I tillegg har han en «indre familie» som er andre kunstnere og kunstformer som han henter inspirasjon og sjelelig styrke fra. Her nevner han i fleng forfatteren Dostojevskji, komponisten Mahler, dirigenten Bernstein, regissøren Bergman, fotografen Sudek, performancekunstneren Abramović, og så videre.
Kunst som dødsfordriv
Hva ønsker du å bli husket for?
– Jeg regner med å bli glemt, sier Krogvold uten melankoli i stemmen, men han tilføyer:
– Jeg har noe redelig på hjertet. Jeg vil vise min sårbarhet, dødelighet, og samtidig prøve å vise livets alvor. Jeg håper å bli husket for at jeg ikke «faket». Det er så mange som ikler seg masker i dag. Han tar en kunstpause før han fortsetter:
– Mange mennesker bruker ordet «tidsfordriv», eller «slå i hjel tiden». Håkon Bleken sier: «Kunst er det motsatte av tidsfordriv, det er dødsfordriv, et forsøk på å holde tiden fast.» Tid er det viktigste vi har. Den skal hverken slås i hjel eller fordrives, men brukes. Vi behøver ikke avkopling, men tilkobling, sier Krogvold, tydelig påkoblet.
Han stiller høye krav til sine medmennesker. Man skulle tro at alt dette alvoret og fokuset på tid og død gjør Krogvold til en trist og innesluttet mann. Men den gutteaktige eventyrlysten som lyser i de to kunstnerøynene, vitner om at han er minst like opptatt av livet som av døden.
Den åpnede kvinnen og Frosset Kristus i regn. Foto: Morten Krogvold.
Bare død fisk flyter med strømmen
Nå som du fyller 70 år, har du tenkt til å pensjonere deg?
– Jeg vil aldri pensjonere meg, sier Krogvold på grensen til det trassige, mens han rister på manken.
– Jobben min er å se, legge merke til ting, vurdere former og farger. Jeg synes ikke det er slitsomt. Jeg sender en varm tanke til Vårherre hver morgen for at jeg kommer ut av sengen. Jeg blir mer og mer takknemlig over meningsfullheten i mitt liv. Men 70 år betyr at jeg faktisk har kortere tid igjen å leve. Hver eneste morgen ser jeg hvordan «døden arbeider i mitt ansikt». Jeg har ikke lyst til å dø, selv om jeg jobber mye med døden, sier Krogvold.
Gladmeldingen er altså at Morten Krogvold vil fortsette å formidle kunst til det norske folk. Alt fra hverdagskunst i form av Ruter-reklamen du ser hver dag på trikken, til store formater i glass og ramme for de som har god råd.
– Bare død fisk flyter med strømmen, sier han lekent, og føyer til at dette er et klisjefylt gammelt kinesisk ordtak. For å nå kilden må man svømme motstrøms.
Vinflasken er tom, og notatblokken full. Krogvold er i hvert fall ingen død fisk tross sine 70 år. Han spreller videre, mot kilden.
Jeg er så heldig å få gjøre et samarbeidsprosjekt med stjernedanseren Maiko Nishino. Her viser jeg min første bildeskisse.