Caravaggios «De sju barmhjertighetsgjerningene»
«De sju barmhjertighetsgjerningene» av Caravaggio
For noen uker siden reiste jeg fra Firenze – hvor jeg nettopp hadde avsluttet en fabelaktig workshop – til det deilige inferno i Napoli.
De gangene jeg besøker denne en av mine absolutt favorittbyer (som nå koker ekstra fordi byen har landets beste fotballag; endelig moser de Nord–Italia), besøker jeg alltid den vakre åttekantete kirken Pio Monte della Misericorda, som huser Caravaggios kanskje aller beste verk: «De sju barmhjertighetsgjerningene» fra ca. 1607.
Personlig mener jeg at det er et av kunsthistoriens største mesterverk.
Caravaggio var på rømmen etter å ha myrdet en mann i Roma – han var en rebell, og i en slåsskamp stakk han ned en fiende. Han flyktet til Napoli, hvor han utførte flere fabelaktige bilder.
For å være sikker på ikke å bli arrestert, tok han deretter båt til Malta. Der bodde han ett år, skapte et av sine hovedverk, mottok en æresbevisning, og reiste tilbake til Italia. Trolig tenkte han å returnere til Roma, og vandret langs kysten. På veien døde han, kun 39 år gammel.
Mens han fremdeles var i Napoli, bestilte en veldedig organisasjon bildet «De sju barmhjertighetsgjerningene». Scenen er fra katolsk tro og handler om medlidenhet: Gi mat til de sultne, gi drikke til de tørste, gi klær til de nakne, gi husly til de husløse, besøk de syke, besøk de som er i fengsel og begrav de døde.
Bestillingen var egentlig på syv forskjellige bilder i noe mindre format. Caravaggios genialitet gjorde at han maktet å forme disse elementene til ett bilde. Han var jo komposisjonen og lysets mester. Eller skal vi kanskje si mørkets mester.
Øverst i bildet ser du den fantastiske energiutfoldelsen som skildres i madonnaen med barnet og de to englene mellom vingespennet i sort og hvitt. Englene overfører nåden, som inspirerer menneskeheten til å være nådig.
Til høyre besøker en kvinne en fengslet mann og gir ham melk fra brystet. Dette stammer visstnok fra en klassisk romersk historie om romersk veldedighet.
I bakgrunnen ser vi to menn som bærer en død mann, hvor bare føttene er synlige.
Til venstre for dem gir St. Martin kappen sin til en «krøpling», mens Samson fra Det gamle testamente drikker vann fra kjevebenet til et esel.
Helt til venstre ser vi en pilegrim som ber en gjestgiver om husly.
Man behøver selvsagt ikke kjenne til betydningen i bildet, kunstverket er i seg selv en oppvisning i energi, form og spillet mellom lys og mørke.
Jeg unner alle å se dette bildet live!
George Hoyningen-Huene (1900–1968) var en mester i det fotografiske faget. Han arbeidet i storformat og var en lysmester av rang.