Arne Nordheim, komponist, 2007
«Arne Nordheim, komponist», 2007. Foto: Morten Krogvold. Bildet er med i boken Photographs 1977–2007
Dette er det siste som bildet som ble tatt av Arne Nordheim før han fikk en alvorlig sykdom. Her står han alene på Oslos tak, Rådhuset – alene, og gjennomboret av en solstråle. Jeg tok fotografiet i forbindelse med tv-serien Ansikt til Ansikt som vi lagde for NRK.
Arne Nordheim bygget mye av sin musikk på et sitat av nobelprisvinner i litteratur Salvatore Quasimodo: «Enhver står alene på jordens hjerte, gjennomboret av en solstråle – og med ett er det aften.»
Ved årets utgang prøver jeg å søke ensomhet for refleksjon og tanker. Jeg blar i mine notater og dagbøker – jeg forsøke å sette opp et rammeverk for hva jeg ønsker å få ut av det nye året.
Stadig går tankene mine til de store kunstnere; de som har skapt skrift, bilder og toner som vil vare evig. Kunstnere som ER kunstnere på heltid, personligheter som er totalt kompromissløse. Jeg har vært heldig og møtt mange, og det som slår meg er at de har en felles livsglød – et sjeldent overskudd og karisma. Kunstnere som Kåre Tveter, Håkon Bleken, Carl Nesjar, Hans Børli og Erik Bye hadde denne spesielle tidløse utstrålingen. De overlever tidens moteriktige trender.
Jeg hadde mange samtaler med Arne Nordheim. Her er noen av tingene han sa til meg:
«En kunstner er et menneske som har en visjon. En kunstner er et menneske som gikk ute en tung høstkveld, plutselig freste et lyn over himmelen og lyste opp landskapet et sekund. Et øyeblikk satt landskapet på netthinnen – siden ble det erindring. Mot det landskapet er du alltid trofast! Hele mitt liv består i å fremkalle det bildet – jeg arbeider i et fremkallingsbad.»
«Hvorfor vendte Munch alltid tilbake til strandlinjen? Hvorfor var Leonardo så fragmentarisk? Fordi de hadde en visjon, de hadde sett et slikt landskap en høstnatt - siden var de alltid trofast mot det. De prøvde å gjenskape den stemningen om og om igjen, de angrep det fra alle vinkler, men visste samtidig at de aldri ville lykkes. De ville forevige det flyktige.»
«Jeg er monoman. Det vil si at jeg er trofast. Jeg har så mange svar på spørsmålene jeg søker. Jeg forsøker fra en rekke kanaler å nå inn til det egentlige, til spørsmålet, det spørsmål jeg er tro mot. Det betyr ikke at jeg bedrar svarene, men de kan være så forskjellige. Det betyr at jeg har så mange svar jeg ikke har funnet spørsmålene til. Svarene ligger og venter på spørsmålene.»
Skjønnhet vil ikke oppfattes hvis den ikke er profilert mot en katastrofe, sa Nordheim. Skjønnhet og katastrofe møtes der ut et sted og blir elektrisk. «Per Lagerkvists dikt er fullt av begge deler. Hans dikt slår deg i hjel, men samtidig gir de håp», sa han.
Arne Nordheim var enormt opptatt av hvelv og kirkeklokker – «usynlige kirkebygg som ikke er inkarnert i annet enn musikk», som dikteren Stein Mehren uttalte til Alf van der Hagen i Morgenbladet etter Arne Nordheims død. «Arne skjuler noe. Det er ikke først og fremst for andre vi er skjult. Hvem er jeg? Det er seg selv man er skjult for.»
Noen tanker før det nye året ringes inn: 2016 har vært et godt år for meg personlig. Nå begynner jeg det nye året med en alenetur til Italia, der jeg skal arbeide med egne fotografier og skriving. Jeg vet hvor jeg skal og hva jeg søker – men hvordan det ender, vet ingen.
Tre workshoper i Vågå er annonsert, en miniworkshop i Oslo likeså. I november blir det workshop i Venezia. Les mer om de kommende workshopene.
Jeg arbeider også med to bøker og to utstillinger. Dette blir altså et år med full intensitet!
Takk for dette året, og jeg ønsker alle et meningsfullt nytt år!
Mer anbefalt musikk av Arne Nordheim: Stormen, Draumkvedet, Nedstigningen (i samarbeid med Stein Mehren), Doria.
Salvatore Quasimodos originalsitat: «Ognuno sta solo sul cuor della terra trafitto da un raggio di sole: ed e subito sera.»
Jeg er så heldig å få gjøre et samarbeidsprosjekt med stjernedanseren Maiko Nishino. Her viser jeg min første bildeskisse.