Til minne om Håkon Bleken (1929–2025)

Hakon Bleken, billedkunstner. Trondheim 2021. Foto: Morten Krogvold.

Håkon Bleken gravlegges i Nidarosdomen i dag. Den legendariske billedkunstneren ble 96 år gammel. Det er ingen tragedie når en mann på 96 år svever over til De Evige Jaktmarker, særlig når kunstneren hadde en rekke utstillinger helt frem til sin død.

Men jeg tenker på at det finnes en type kunstnere som jeg ikke tror vår tid er i stand til å frembringe. En tid hvor teknologi og det kommersielle råder, hvor bohemene ikke får skinne, hvor likhetsprinsippet og moralismen florerer. Her hvor ettertanken drukner i støy og kvalitet for det meste er sterkt synkende. Derfor gjør det vondt når en kulturpersonlighet som Håkon dør fra oss. Det samme gjelder Carl Nesjar som også ble 96 år.

Hvem kan erstatte personligheter som Erik Bye, Stein Mehren, Arne Nordheim, Hans Børli og Jens Bjørneboe? Jeg håper inderlig jeg tar feil – men jeg ser ikke denne typen store åndshøvdinger og dronninger i dagens Norge blant yngre kunstnere.

I min kommende bok har jeg skrevet om Håkon Bleken:

Det har vært en ære og glede å bli kjent med billedkunstneren Håkon Bleken – som er den kunstneren jeg har fotografert flest ganger. I tillegg til å være kunstner på skyhøyt nivå er han en samtalepartner av de sjeldne. Bleken er klok, kunnskapsrik, undrende, modig, tøff og i tillegg en svært hyggelig mann. Han skriver og deltar i samfunnsdebatten på åndens, kunstens og arkitekturens vegne. Hans aforismer i bokform er saftige, tankevekkende og overraskende.

Noen ganger i livet er man bare lykkelig og alt flyter i velvære. Et slikt høydepunkt handler om Håkon Bleken og Roma.

Jeg møtte Håkon på hans 90-årsdag på Hotel Continental i Oslo og kjøpte samtaleboken med ham og en annen kulturpersonlighet – Tom Egil Hverven. Bokens tittel er «Lyset i støvsøylen». For en vakker beskrivelse av bildekunst! Den kunnskapsrike Hverven er den perfekte utfordrer til Håkon som ikke slipper unna med «smalltalk»- noe maleren selv ville avskydd. To intellektuelle uten antydning til snobbethet møtes til «duell». Man merker at Hverven har investert i tid og forberedelser, så boken virkelig blir en toveis kommunikasjon.

Kort tid etterpå reiste jeg til mitt elskede Roma, som for meg er et vinterparadis. Jeg hadde dagen for meg selv og nøt det milde været ved et fortausbord på en av mine favorittrestauranter – «4 Fumi» - midt i turiststrøket på Piazza Navona. Ekte Romakjennere sitter ikke der og det er synd for dem: her får jeg den beste service og mat. Restauranten har verdens beste Spaghetti alle Vongole!

Bevæpnet med Hverven/Bleken-boka, min notatbok og mitt spionblikk satt jeg komfortabelt og studerte menneskene på den vakre plassen som Goethe kalte «Europas hjerte». I våre dager er det selvsagt et piazza hvor billige amatørmalerier omsettes og gatemusikerne prøver å tjene noe slanter – men det får man bære over med.

For en deilig følelse å sitte slik i timevis: lese litt, kikke litt rundt, få bevertning i beste Italiastil med hvite duker og storartede servitører. Vinen smaker perfekt og jeg kommer inn i en behagelig avslappet, men skjerpet stemning. Jeg leser litt av de tankevekkende meldingene fra Håkon Bleken i boka, noterer litt, spiser sakte, nipper til vinen. Timene går mens følelsen av velbehag brer seg i kropp og sinn. Mobiltelefonen er slått av og i en deilig sinnstilstand noterer jeg mellom tyvtittingen.

Bleken sier noe om at han lærte å male en flate og viktigheten å ha kontroll over følelsene og ikke klatte ned følelsesmessig vås – føleri. Bleken og Hverven samtaler om tidløshet og romaner som f.eks. Moby Dick som var populær, forsvant, og nå står igjen som en evigvarende klassiker. Håkon sier at for mye provokasjon blir kjedelig og kan ikke være et mål i seg selv – men en original tanke som kan være provoserende kan ende opp i et kunstverk. Håkon Bleken sier om sex at «det er demoniske krefter og derfor så tiltrekkende».

«Barndommen er kilden til skapende virksomhet» poengterer Bleken og sier videre at negative erfaringer kan bli nyttig stoff. En hjernerystelse gjorde at han tilbrakte halvannet år på sykehus og «uten det ville jeg ikke vært noen ting.» Håkon synes samfunnet har blitt kraftløst og misliker likegyldigheten sterkt. Han savner nerven som har forsvunnet til fordel for syting og selveksponering. Men han påpeker samtidig at dette er hans fornemmelse og han fremmer disse synspunktene med et spørsmålstegn bak. Boken gir meg egne tankerom den rolige stunden bringer meg en sjeldent god følelse.

Lykken ved å sitte her i fullkommen harmoni, bli oppvartet, lese en tankevekkende bok, tillate seg lang tenketid og mulighet til å dikte historier om paret ved nabobordet som tydeligvis ikke har noen overraskelser å gi hverandre i livet. Da er det godt å flykte inn i hver sin mobiltelefon.

Jeg blar i notatboken min og kommer over noen av Håkons nedtegnelser: «Den som ikke kjenner det nære slektskap mellom estetikk og demoni kan ikke kalles for en kunstner. Estetikkens oppgave er først og fremst å berøre sanseligheten – i sanseligheten ligger alle demonene. Da snakker jeg ikke om sosionomlidenskap og sikker sex. Jeg snakker om den sanseligheten som ligger i så vel i Picassos Guernica og i Mozarts Don Giovanni. Den som bare bryr seg om det «pene» har ikke forstått noenting.»

Mørket siger på. Jeg har ingen hast og sitter i mine egne tanker og blar i boken, noterer i min notatbok og ser utover den vakre plassen. Servitørene har hvilt og er i gang med kveldsøkten, smilende kommer de bort til bordet og slår av en passiar. Hvorfor ikke sitte videre?

Jeg tenker på den legendariske replikkvekslingen mellom Keve Hjelm og Tommy Berggren i Bo Widerbergs vidunderlige film «Kvarteret Korpen»: «Sakte, sakte går lunsjen over til à la carte».

Under min utstilling Encounters i Kunstverkets lokaler på Hovedøya i 2010, kom min og Håkons kunstnersamtalen for publikum inn på litteratur. Noen bøker betyr svært mye for ham og står også fillete og fulle av understrykninger i min egen bokhylle: Dmitrij Sjostakovitsj memoarer, Thomas Manns fenomenale kunstnerroman Dr. Faustus, Dostojevskijs Brødrene Karamasov, Forbrytelser og Straff og selvsagt Ibsens diktning som Håkon har tolket i bilder.

Abbacio al Forno – lam – og Chianti Classico Reserva kommer på bordet.

Jeg leser: «Noe man kan bruke collage til, er å klistre opp bilder forholdsvis tilfeldig, uten beregning. Når du deretter ser på dem, begynner du å se mønstre, konstellasjoner av former som kan brukes til et eller annet. Du famler deg frem til noe som har med DEG å gjøre. Så begynner tingene å myldre. Det du ser kommer fra deg selv, tingene blir personliggjort. Selvfølgelig kan det kombineres med at du har en idé, det er klart, men du vet ingenting på forhånd. Det er prosessen som er viktig, det er i prosessen det skjer, du må være til stede hele tiden.»

Det er stengetid. Roen senker seg over byen og gjør den umåtelig vakker. Jeg slentrer ned til Campo dei Fiorio og over Ponte Sisto hvor jeg slår meg ned på en bar med utsikt over Tiberen og tenker på noe Håkon Bleken har sagt:

«I kunsten skal følelser dempes, ikke forsterkes. Det uttrykksfulle frembringes ved sin motsetning. All stor kunst har et banalt preg. Det banale snarere øker enn svekker det gripende ved et kunstverk. Virtuositet uten ydmykhet er reklame – som oftest for seg selv.»

Natten er stille. Jeg nærmer meg motstrebende hotellet.