Utstilling: Time exposure
23. mars–29. april 2017,
Kunstverket galleri, Kirkegata 5 i Oslo
«I frosne dammer står den forrige sommer frem i strå, frø og døde kryp i klare, gjennomlyste bilder», skriver Stein Mehren.
Hva er ikke forandret, og hvor mange begivenheter har ikke funnet sted siden en vidunderlig fugl døde for hundrevis av år siden? Formen kan synliggjøres i et bilde. Med sitt nakne skjelett ribbet for kjøtt har den stivnet i møte med lyset.
Hva har ikke skjedd i løpet av de mange hundre år fra en bygning eller skulptur i Venezia ble skapt? Materialet er tæret av vær og tid, i ferd med å bli forvitret eller overgrodd.
Det er skjønnhet for meg.
Tid.
Min utstilling Time Exposure på Kunstverket i Oslo er delt inn i to seksjoner. Portretter av norske kulturpersonligheter – Pushwagner, Kåre Tveter, Inger Sitter, Sverre Malling, Per Fuggeli, Carl Nesjar, Jan Groth, Håkon Bleken og Wenche Foss. Så hovedseksjonen, som er en videreføring av en billedserie med arbeidstittelen Rekviem.
Jeg har gått tilbake til fotografiets intimformat, og alle bildene er laget i mørkerom. På musikkspråket ville det vært kammermusikk – i teatrets verden kammerspill.
Utstillingen er inspirert av poesi – diktere som Pär Lagerkvist, Tomas Tranströmer, Gunnar Ekelöf, Hans Børli, Rolf Jacobsen og Stein Mehren er nærværende i mine tanker når jeg fotograferer.
Bildene bygger i stor grad på inspirasjon fra diktsyklusen Aftenland av Pär Lagerkvist. Diktsyklusen er skrevet i 1953, og Lagerkvist fikk nobelprisen for den i 1954. Fotografiene er ikke illustrasjoner, kun en følelse jeg får når jeg leser diktene. Bildenes titler er stort sett hentet fra Aftenland – små fragmenter tatt ut av sin sammenheng.
I de siste bildene, fra Venezia, unnfanget i januar 2017, tenkte jeg stadig: hva ville Lagerkvist sett her? Eller Børli? Hva med Tranströmer?
Forenkling, stillhet og tidløshet er nøkkelord i mine arbeider. I effektenes tidsalder søker jeg det motsatte og er ikke ute etter å provosere.
Fornyelse? Det gjelder å ikke gjenta andre enn seg selv. Fortsette seg. Å fornekte mine erfaringer vil være å stoppe min utvikling. Det er MEG jeg forsøker å bli kjent med. Jeg arbeider for å få innsikt.
Fotografiet kan gjøre at man finner ut hvordan man oppfatter verden. I fotografiet møtes øyeblikket og evigheten. Hver gang enestående nytt, hver gang uendelig gammelt.
Min teknikk er kun følelse og erfaring. Intet annet. Den digitale teknikken og mobiltelefoner kan gjøre «alt». Uansett; jeg fortsetter min ferd videre. Jeg reiser motsatt vei. Innover.
Jeg er så heldig å få gjøre et samarbeidsprosjekt med stjernedanseren Maiko Nishino. Her viser jeg min første bildeskisse.