Ingmar Bergmans Viskningar och rop
Ofte blir jeg spurt: «Hvilket kunstverk har merket deg for livet?» Mitt svar er alltid det samme – det er så mange, nesten umulig å velge. Så detter det ned noen tanker og bilder.
Den vidunderlige kvinneskulpturen «Danaïd» av Auguste Rodin, som jeg så i Musée Rodin i Paris? Tizians seksmeters mesterverk «Marias himmelfart» i kirken Santa Maria Gloriosa dei Frari i Venezia? Parlamentet i Dahka, stjernearkitekten Louis Kahns fenomenale gigantbygg, som gjør meg målløs hver gang jeg ser det?
Men alltid dukker den opp og overstyrer de andre, filmen Viskningar och rop av Ingmar Bergman fra 1973.
Jeg så den samme år, mutters alene. I min erindring regnet det da jeg kom ut av kinosalen. Jeg var rystet og beveget. Umiddelbart bestilte jeg billetter til forestillingen aftenen etter.
Opplevelsen gjorde meg nervøs, redd og løftet. Der og da besluttet jeg meg for å fortsette min utdannelse innen fotografi og for å forsøke – etter beste evne – å skildre det menneskelige ansikt med kamera som verktøy.
Filmen er sanseløst vakker, grusom og et dypdykk ned i menneskesjelen. Ingmar Bergman drømte åpningsscenen: tre kvinner, hvitkledde, i et rødt rom. Et kammerspill starter, og Sven Nykvists kamera er PÅ, med en sjelden intensitet. «Mitt ene øye var iskaldt», sa han. «Det andre gråt.» Nykvist fikk Oscar for beste foto.
Skuespillerprestasjonene er ikke til å fatte. Bergmans tidligere elskerinne og stjerneskuespiller Harriet Andersson spiller dødssyk. Liv Ullmann (Bergmans sjelevenn og store kjærlighet) gestalter den prektige og noe hånlige søster. Den gudevakre isdronningen til Ingrid Thulin kompletterer de tre søstre med sårbar kulde. I kontrast: Kari Sylwan som spiller en kvinnelig Kristus – en fyrst Myskin.
I dette dramaet mot det røde høres en cellosuite av Bach samt tikking av klokker – et pling. Ingen effekter.
Ingmar Bergman stoler på det menneskelige aniskt, på lys og handling. Jeg har vist scener fra filmen på workshop – uten lyd ser man hvordan ansiktene kommuniserer med små bevegelser – leppene, munnvikene og øyekrokene.
Da jeg så filmen 20 år etter, i 1993, oppdaget jeg til min store forbauselse at et par av de magiske scenene ikke var der. Jeg hadde drømt, eller lagt til noe som ikke eksisterte. Da fungerer et kunstverk!
Vil du vite mer?
Rainer Werner Fassbinder var det man kan kalle et geni. Han døde i en alder av 37 år, og i sitt korte livet lagde han 41 filmer og tv-serier, i tillegg til teateroppsetninger.