Filtips: Quislings siste dager
Den verdenskjente danske forfatteren Karen Blixen uttalte at «kunst er disiplinert fantasi». Det er som å gi filmregissøren Erik Poppe (født 1960) en diagnose.
Maken til arbeidsglød, disiplin, organisasjon i kaos og skaperkraft, planlegging og evne til å knytte seg til de beste medarbeiderne – samt holde trøkket oppe over lange perioder – skal man lete lenge etter.
«Quislings siste dager» er en av de beste filmene jeg har sett i år, og Gard Eidsvolds prestasjon i hovedrollen er sjelden vare.
Et sjakktrekk å vise mennesket Quisling og fortelle historien som et kammerspill.
Erik Poppe har en spesiell egenskap som jeg liker godt: Ambisjonsnivået hans er skyhøyt, og han ønsker å berette historiene tidløst, uten effekter eller moteriktige tendenser. Han gir oss beretningene med faglig mesterskap i alle ledd, og stoler på at det han formidler, er viktig nok til å berøre publikum.
Han må selvsagt være en dyktig instruktør – i alle filmene hans er skuespill på øverste nivå.
Den franske superstjernen Juliette Binoche stiller ikke opp for hvem som helst!
Det var dristig å gyve løs på en oppfølger til Jan Troells mesterverk «Utvandrerne» fra 1971, og å velge å gå i dialog med den svenske mesterregissøren i stedet for å radikalisere filmen.
«Utøya 22. juli», filmet i én tagning, var en rystende opplevelse. Jeg tror Poppe gjorde seks opptak på seks dager.
«Kongens nei» ble en folkeklassiker, og det nære portrettet av Per Fugelli ble en humanistisk opplevelse. Fra før disse filmene er Erik Poppe kjent for sin Oslo-trilogi.
Nå planlegger han et meget interessant prosjekt med en original vri.
Men ingenting av dette ville vært mulig uten hans hustru, Kirsten Thorseth Poppe.
Kommende workshoper
Les også
Erik Poppe er aktuell med «Quislings siste dager» – enda en film som viser hans styrke som historieforteller!
Anselm er et møte mellom de to verdenskunstnere Anselm Kiefer og Wim Wenders. Den ene er 80 år, den andre 79. De har et sanseløst trøkk begge to.
Filmen «Smerte og ære» beveger meg på en sjelden måte. Og er en vekker om hvor viktig livets gode stunder er.
Denne filmen om Pina Bausch MÅ du se! Wim Wenders’ film er en energibombe full av skjønnhet og eleganse, melankoli og smerte, nådeløshet og humor.
En film om paven? Tenker fordommene popper frem hos noen bare ved tanken.
I disse tider behøver vi en film som Skolen ved verdens ende (Lunana: A Yak in the Classroom) fra 2019. Stille, varm, morsom, vakre bilder og en hyllest til naturfolket.
Sørafrikanske Berni Searle (født 1964) arbeider med fotografi i store formater samt video og film. Hun underviser på Universitetet i Cape Town og er av verdens ledende samtidskunstnere.
Det koker i den engelske filmen «Boiling Point» fra 2019! Philip Barantinis film er gjort på ÉN tagning uten klipp, og vi blir invitert inn i dramaet bak kulissene.
Buster Keatons film «The General» fra 1926 er inspirert av en hendelse under den amerikanske borgerkrigen. Et mesterverk!
«I fjor i Marienbad» er ikke for alle – den passer for dem som vil se vidunderlig fotografering og er villig til å la seg forføre av filmens magi.
Den greske komponisten Eleni Karaindrou ble født i en fjellandsby for 78 år siden. Hun har i hele sitt liv arbeidet med musikk, og bruker tradisjonelle instrumenter.
Filmen Og tranene flyr fra 1957, regissert av Mikhail Kalatozov, er en av de viktigste russiske filmene i historien. Handlingen er lagt til annen verdenskrig.
En film man må se! Papusza fra 2013 er skrevet og regissert av Joanna Kos-Krauze og Krzysztof Krauze. Filmen er basert på en sann historie fra romfolkets historie og handler om den store poeten Bronislawa Wajs (1908–1987), legendarisk også utenfor rommiljøet.
Filmen «Tosca: In the settings and at the times of Tosca» (1992) i regi av Andrea Andermann må være en av de villeste og dristigste produksjoner som noensinne er gjort.
Filmen Theeb fra 2014, regissert av Naji Abu Nowar, er et eventyr av en film. Den inviterer oss inn i ørkenfolkets mysterium.
Ofte blir jeg spurt: «Hvilket kunstverk har merket deg for livet?» Og alltid dukker filmen Viskningar och rop av Ingmar Bergman fra 1973 opp.
Ingmar Berman har vært en av de store inspirasjonskildene i mitt voksne liv. Jeg har nærmest slukt hans filmer, og de beste er lagret i mitt sinn.
Bakteppet i Frantz er Tyskland 1919. Med utsøkte bilder og magisk lyssetting rulles den psykologiske temperaturen i en liten tysk landsby langsomt opp.
Filmen Jordens salt handler om fotografen Sebastião Salgados arbeid gjennom 40 år. Fra grusomme kriger, til sultkatastrofer, til en hyllest av skaperverket i prosjektet Genesis, der han har fotografert det urørte på jorden – det opprinnelige, som fremdeles eksisterer.
Alexander Sokurov har noe viktig å si til oss alle. Hans budskap handler om kunstens unike rolle i en uforståelig verden.
En urban mann ved navn Luo Yusheng vender tilbake til sin barndoms landsby i det nordlige Kina fordi faren skal begraves. Gjensynet med stedet han vokste opp gjør noe med Yusheng.
Risttuules, på engelsk In the Crosswind, er en fabelaktig film. Gripende, tragisk, rystende – men uendelig vakkert utført. Det meste av filmen skildrer krigens gru med statister (700 stykker) som står «frosset» som stillbilder.
Da jeg så filmen Døden i Venedig i 1972, fikk jeg nærmest sjokk. Venezia og Gustav Mahlers femte symfoni! En kombinasjon som ble til en livslang kjærlighet. Filmen fra 1971 er basert på Thomas Manns voldsomme kortroman med samme navn. Nobelprisvinneren Manns liv er i seg selv en film verdt.
Den rørende Miraklet i Milano fra 1951 er dessverre fortsatt like aktuell. Handlingen: Toto blir funnet på en søppeldynge og vokser opp på barnehjem, før han ender opp sammen med hjemløse i Milano. Han blir lyset i disse lutfattige menneskenes liv.
Lech Majewskis film «The Mill and the Cross» fra 2011 er bygget over Pieter Bruegel den eldres mesterverk «Prosesjon mot Golgata» fra 1564.
Filmen «Timbuktu» fra 2014, av afrikanske Abderrahmane Sissako, er blitt kalt «en gråt fra hjertet med et vakkert bakteppe».
Theo Angelopoulos (1935–2012) er en av mine store inspirasjonskilder. Hver ny scene i filmene hans er et selvstendig, komplett fotografi.
Andrej Kontsjalovskij «Kamerater!» fra 2020 er en av de best fotograferte filmer jeg har sett.