Lyset i støvsøylen. En samtale med Håkon Bleken
Piazza Navona, Roma. Foto: mobilfotografen Morten Krogvold
Jeg leser boken der kulturpersonligheten Tom Egil Hverven samtaler med Håkon Bleken. En samtale mellom likemenn! Jeg sitter på Piazza Navona i Roma. Servitørene kjenner meg. De synes det er for galt at jeg er «ensom», men er nysgjerrige på hva jeg leser. Jeg forteller om den norske kunstneren på 90 år, og at jeg leser og noterer fordi jeg planlegger å utgi bok som ikke bare skal inneholde bilder.
Tre timer på Piazza Navona er som en uke hjemme. Jeg skriver og tenker og blir servert i all beskjedenhet. Tatt vare på. Ingen forstyrrelser. I morgen drar jeg videre til Napoli for å arbeide med bilder. Jeg føler presset! Håkon Bleken kan gå inn i sitt atelier hver morgen. Vi fotografer må være der – prestere der og da. Bevæpnet med Hasselblad, stativ, konsentrasjon, guide, tolk og italiakjenner Kristin Flood reiser jeg derfor til Napoli med nervene utenpå huden.
Men akkurat nå, i skrivende stund, søker jeg trøst og inspirasjon i Håkon Blekens univers. Hvorfor stopper de fleste fotografer og mine kursdeltagere rett før «kunstens port»? Jeg er overbevist om at det er manglende innsikt i historien – arkitekturhistorien, musikken fra tidligere århundrer og billedkunstens kilder som jeg nå øser av her i Roma. Impulser fra film (ikke Netflix eller Hollywood, det er underholdning, ikke kilde), inspirasjon fra de milliardene av mennesker som har levd før og undret seg over livets mysterier.
Jeg leser – tar et glass til – servitørene bærer. «Maestro. Solo? No bella donna? Catastrofe!» Men jeg nyter mitt eget selskap og boken.
I speilet ser jeg kun «hvordan døden arbeider», som Beckett skrev. Men Hverven og Blekens tanker er en liten bibel.
«En engel sprenger klokketårnet». Bleken snakker om Rilke.
Årvåkenhet.
Mystikk.
Kvalitet.
Tvil.
Begrensningens frihet.
Å se med øynene som hjelpemiddel.
Dødens erkjennelse.
Troens tvil.
Dødsfordriv/tidsfordriv.
Erotikk og ondskapsfullhet.
Servitørene gjør det de kan best, samtidig som de ber meg oversette.
På Morten Krogvold Workshop Trinn 2 bruker vi tid på den tapte hukommelse. Salige Knut Hamsun uttalte: «Der finnes ingen moderne kunst. Kun de eldgamle hulemalerier. Og Picasso er den eldste.» De store modernister har hentet inspirasjon fra kilden. Og brukt visdom som inspirasjon for nye ideer.
Spaghetti vongole og vino bianco er fortært. Nå venter et stevnemøte med Caravaggio i en mørk romersk kirke. Der har nobelprisvinneren Tomas Tranströmer lovet meg at hvelv bakom hvelv skal åpne seg for meg. At en engel skal hviske til meg, mellom stearinlysene og turistene, at jeg ikke skal skamme meg over å være menneske.
Vil du vite mer?
Håkon Blekens utstilling Do not go gentle henger på Henie Onstad kunstsenter i Oslo til 24. februar.
Lyset i støvsøylen. En samtale med Håkon Bleken er skrevet av Tom Egil Hverven.
Den mørke romerske kirken med Caravaggio-malerier er San Luigi dei Francesi.
Tomas Tranströmer leser sitt dikt «Romanska bågar»
Den nydelige, beskjedne Chris Killip (1946–2020) fra Isle of Man var en virkelig god klassisk dokumentarfotograf i sort og hvitt.