Fotografen Roger Fenton
De beste fotografiske mestre fra fotografiets barndom var sanseløst gode. De hadde en håndverksforståelse knapt noen besitter i dag.
Dette enestående bildets teknikk er følgende: Roger Fenton (1819–1869) så bildet opp ned på mattskiven i kamera, noe som er en fordel når man fotograferer døde ting – men svært mye vanskeligere når scenen er mennesker i bevegelse. Noe han også etter hvert jobbet med da han var i felten som krigsfotograf.
Han arbeidet med våte kollodium-negativer av glassplater, håndbelagt med tynn film av kollodium (våt bomull oppløst i eter og alkohol), deretter blandet med sølvsalter. Platen ble eksponert mens den enda var våt, og umiddelbart behandlet videre i mørkerommet.
Altså ikke dusinvis av kjappe eksponeringer som mange gjør i våre dager.
Roger Fenton var en ypperlig landskapsfotograf, men i 1860 hindret været ham i å arbeide utendørs. (I all verden – hvordan var det mulig? Kanskje det var mangel på «dårlig vær» som var problemet? Sannsynligvis ikke – med den kamerautrustningen var vel «pent vær» en forutsetning?)
Fotografen valgte å være innendørs for å fotografere stilleben (flott for ettertiden). Han hadde fotografert deler av samlingen på British Museum og var ekspert på å sette sammen forskjellige gjenstander til en helhet.
Som den fremragende håndverkeren han var, hadde han også suveren forståelse for fotografiets evne til å skildre former, tonale verdier, overflater og livlighet. Gitt at lyset spilte på lag – og lys kunne Fenton!
Jeg sitter med en fantastisk bok der bildet er gjengitt perfekt – tonene i fotografiet er makeløse.
Se nøye på bildet. Lyset kjærtegner druene. Det er nesten uforståelig at den dekorerte vasen og den store blomsten ikke overkjører resten av arrangementet.
Liljen til venstre og puttien (Gud i barneskikkelse) makter å balansere bildet. Ikke minst gir rosen til høyre for vasen som peker mot betrakteren, tyngde i rommet. Merk at rosen ikke er ny – den er i ferd med å visne litt (ref. Tine Poppe i kalenderen for noen dager siden.)
Studer bildet videre. Nederst til høyre er en naken liten skikkelse. En Bacchus, som gir referanse til det druer skal brukes til – vin Rosen og liljene hentyder til det hellige – en lenke til jomfruen. Et mirakel av et bilde uten farger.
Fenton var senere i Kiev og Moskva på oppdrag. Deretter utstyrte han en varebil med omreisende mørkerom og skildret Krimkrigen! Også bildene derfra er makeløse.
Han brukte år på å promotere fotografisk kunst – noe som vel var i tidligste laget. For å overleve vendte han tilbake til sitt tidligere yrke som advokat. Men i dag er disse fotografiene verdt en formue.
Vil du vite mer?
Miniworkshop i Oslo!
Miniworkshop i Oslo fra torsdag ettermiddag til søndag ettermiddag. Vi avslutter med en liten utstilling på Hotel Continental og påfølgende lunsj på Theatercafeen.
Les også
Earthrise er det mest innflytelsesrike miljøfotografiet som noen gang er tatt. Hva som har skjedd i løpet av de 55 årene siden, er vanskelig å tenke på.
Roger Fenton var en ypperlig landskapsfotograf, men i 1860 hindret været ham i å arbeide utendørs. Heldigvis for oss.
Andrej Kontsjalovskij «Kamerater!» fra 2020 er en av de best fotograferte filmer jeg har sett.
Det er plantet tusen trær i Nordmarka. Kontrakt er inngått med Oslo kommune – trærne skal få vokse der i hundre år, før de felles for å bli papir til en antologi med hundre tekster som ikke er skrevet ennå.
Hosoes fotografier er psykologisk ladede. Hans temaer er erotisk besettelse kombinert med det irrasjonelle, menneskekroppen med sin brutale skjønnhet, japanske myter og det overnaturlige.
Kojan er ypperlig fotograf, film-dokumentarist, bildekunstner, håndverker, instrumentmaker, smykkekunstner, snekker – han skriver fabelaktig og er kanskje landets beste taler når han er i slag.
Som de fleste mestere i kunsthistorien er heller ikke Poppe interessert i det perfekte, selv om bildene oser av perfeksjon. Prosjektet Gilded Lilies har vakt internasjonal interesse.
Filmen «Smerte og ære» beveger meg på en sjelden måte. Og er en vekker om hvor viktig livets gode stunder er.
Olav H. Hauge var en dikter i verdensklasse. «Les Lu Chi og lag eit dikt» er et av mine favorittdikt.
Ezra Stollers bilde av terminalen på JFK flyplass er fotografi av ypperste klasse. Det er som et moderne maleri fra det 20. århundre.
Artemisia Gentileschi var et supertalent, tydelig inspirert av Caravaggio, som brant for kunsten.
Eilif Peterssen ville ikke vært så kjent uten «Sommernatt». For et vidunderlig maleri!
Kaveh Golestan arbeidet med temaer som krig, prostitusjon og det man i Iran kaller «sinnssyke.» Hans drivkraft var samfunnskritikk av Iran.
«Hvert atom er farge» er tittelen på den store mønstringen av Harriet Backers malerier i Nasjonalmuseet i Oslo, som henger frem til 14. januar 2024.
Det er en stor begivenhet for norsk åndsliv når Jon Fosse i dag mottar verdens mest prestisjefylte kunstnerpris: Nobelprisen i litteratur.
Martine Francks bilde fra bassenget er ikonisk – form og geometri på høyeste nivå!
Emil Nolde havnet på den gale siden under krigen, men ble ikke invitert inn i nazistenes «gode selskap». Derfor malte han akvareller i smug – lukten av oljemaling ville avslørt ham.
Det er særlig den rike kulturen og mytene fra Rajasthan som opptar Karen Knorr. Kulturarven, myter, historier, kasteproblematikk, samfunnsforhold og inspirasjon fra den indiske tradisjonen med å personifisere dyr i litteratur og kunst.
Katastrofeadvokat og fotograf Morten Lund Mathisen har skapt et makeløst portrett av Venezias eneste kvinnelige gondolier. Dette er faktisk et av mine favorittfotografier!
Elliot Erwitt var en stor humorist og søkte alltid absurde, lattervekkende eller varme menneskelige situasjoner.
Denne filmen om Pina Bausch MÅ du se! Wim Wenders’ film er en energibombe full av skjønnhet og eleganse, melankoli og smerte, nådeløshet og humor.
Hadde det ikke vært for kameraet, kunne man trodd at denne pene kvinnen var en skistjerne i mellomkrigstiden. Men Margaret Bourke-White var en fotografisk kriger.
Statuen Nike fra Samothrake har vært i Louvre i snart 150 år. Stående foran et av verdenskunstens viktigste verk føler jeg meg bitte liten.
På årets siste dag, la oss nyte de enkle gleder. Sitte alene, kjenne solen, regnet eller snøen gi liv i ansiktene våre. Gi oss hen til de gledene som er gratis.
Lena Nymans «Ett bloss för moster Lillie», med tekst av Bodil Malmsten, er en usentimental og vakker sang om døden.
Jeg har vært i Uffizi mange ganger, men dette mirakelet av et bilde så jeg først i år. Jeg fikk nesten sjokk da jeg nærmet meg verket, som jeg følte dirret av intensitet, sorg og erotikk.
Isabel Muñoz er en modig dame som vet hva hun vil, og har stor arbeidskapasitet. Det er ikke rart at hun har vunnet to World Press Photo Awards – hun har noe hun vil si med fotografiene sine.
Vi må ikke glemme at det er mye å glede seg over, tross alt!