Kunstneren Yves Klein
Blue Monochrome 1961 av Yves Klein
Yves Klein (1928–1962) var en myteskapende kunstner. Han erklærte at hans levemåte skulle bli den viktigste begivenheten i vår tid, og hans strategi for å nå dette målet innebar å skape en tydelig, personlig myte som bare skulle ligge der som et spor av, eller som asken etter, hans liv.
Klein var en viktig del av den franske avantgardebevegelsen, som bygget på dadaismens ønske om å rive ned det borgerlige synet på den eksklusive kunsten. Det var også en reaksjon på krigens grusomheter innpakket i reaksjonær, nasjonalistisk tankegang.
Jeg har selv opplevd Kleins monokrome blå bilder. De er hypnotiserende.
Yves Kleins historie som eventyrfortelling? Den går omtrent som dette:
Det var en gang det regnet i Paris, erindret kunstneren Yves Klein, der han lå på stranden i Syd-Frankrike og så opp på den blå himmelen. Han drømte om å signere kunstverket – selve himmelen. Han så opp på tomrommet og tenkte på det som var bak himmelen. Der og da bestemte han seg for kun å male i en farge – blå. En unik blåfarge som kun var hans. Hjemme igjen eksperimenterte han til han fant sin farge, og døpte den International Klein Blue. Den minnet ham om himmel og hav.
Senere, som internasjonal berømthet, ble Klein en gang spurt av en journalist: «Hvis De hadde ligget på stranden den gang og det hadde vært overskyet, ville De da skapt International Klein Grey?»
Svar: Man ligger ikke på stranden når det er overskyet.
Klein lagde elleve monokrome malerier i lik størrelse og stilte dem ut i Milano til ulike priser. Publikum klødde seg i hodet og lette etter den minste lille forskjell på bildene, som svingte så voldsomt prismessig.
Dadaisten brukte blått overalt. På en åpning måtte publikum kle seg i blått. De fikk også en blå cocktail å drikke, noe som medførte at de senere urinerte blått.
Som menneske var Klein ustoppelig. Når han tok en pause fra kunsten, praktiserte han judo på høyt nivå. Han ville nok helst hatt et blått belte – men det ble det svarte.
Klein ville alltid overraske. Under en åpning satte han fyr på bilder. En annen gang la han blått pulver på et lerret og balanserte det på hodet ut i et regntungt Paris. Det blå pulveret vasket gaten blå. Han kjørte med nymalte lerreter på biltaket så vinden blåste blåfarge i hvirvler bak bilen.
9. mars 1960, foran hundre stivpyntede mennesker på Galerie International d’Art Contemporain i Paris, lot Klein blåmalte kvinner legge seg på lerreter mens han dirigerte et orkester som spilte hans «Symphonie monotone», som besto av én tone som ble spilt i 20 minutter, og deretter 20 minutter stillhet. Kleins siste ord den kvelden var: «The myth is in art.»
Han lot seg fotografere mens han kastet seg ut av en bygård i Paria. Kameraet oppfattet ikke at et par venner tok ham imot med et segl. Myten om Klein ble forsterket.
Leap into the Void, October 1960
Artistic action by Yves Klein
Photo : © Harry Shunk and Janos Kender J.Paul Getty Trust. The Getty Research Institute, Los Angeles. (2014.R.20)
© The Estate of Yves Klein c/o ADAGP, Paris
I 1962 sendte Klein opp en blå rakett i den blå Paris-himmelen 6. juni 1962. Kort tid senere døde han av hjerteinfarkt.
Og snipp, snapp, snute – så er eventyret om Yves Klein og International Klein Blue ute.
Vil du vite mer?
yvesklein.com
The woman who painted her body for artist Yves Klein på bbc.com
Yves Klein and the birth of the blue på Guardian.com
Vi må ikke glemme at det er mye å glede seg over, tross alt!