Fotografen André Kertész
Satirical dancer av André Kertész
Det verdensberømte bildet Satirical dancer er lite, på størrelse med et postkort. Som Munchs selvportretter gir det lille formatet en intim følelse – betrakteren må nær bildet, det gir en annen opplevelse enn store monumentale verk.
Først var jeg skuffet da jeg så «vintage»-printen, men etter noen sekunder gikk følelsen over til ærbødighet. Da jeg studerte bildet nærmere, kunne jeg formelig føle mesteren André Kertész’ (1894–1985) pust og lukten av hans hender og kjemi.
Jeg holdt bildet i hånden uten hvite hansker, dette var på slutten av 1970-tallet i London. Det var tonet varmt, og man kunne se retusjen, hvor penselen hadde arbeidet. Siden den gang har akkurat dette fotografiet vært en av mine favoritter. Man kan sikkert lese om hva som foregikk under fotograferingen, men jeg lagde jeg min historie for over 40 år siden.
Bildet har et overskudd, en surrealistisk lekenhet. Komposisjonen er fantastisk. Danserens kroppsbevegelse mot høyre og skulpturens kontrapunkt mot venstre, får rommet til å vibrere av energi. Vi opplever en nesten chaplinsk stemning.
Det er lett å glemme at den store kunsten er gjort under røffe forhold i Europa. Men også Kertész gjorde sin kunstneriske karriere under første og andre verdenskrig, og ikke minst i den tøffe mellomkrigstiden. Han ble skadd under militærtjenesten i 1915 – året da hans lidenskap for fotografi oppsto. Han ble riktignok 91 år gammel, men det var ikke under harmoniske forhold han skapte sine hovedverk.
Fork 1928 av André Kertész
Et annet fantastisk bilde er Fork 1928. Bildet er kun en gaffel hvilende på en tallerken. Så enkelt – magisk!
I 1933 fotograferte han før første gang aktbilder, hans serie «Distortions» (forvrengninger) ble utført med speil fra tivoli. Noen av bildene har blitt sammenlignet med Munchs Skrik. Serien var også et svar på fotografiets utfordring av kunstens abstraksjon. Elementer i «Distortions» kan minne om anatomien til en av verdens største billedehoggere – Henry Moore – som arbeidet på samme tid som Kertész.
På 1950-tallet flyttet Kertész og hans hustru Elisabeth til New York. De leide leilighet i 12. etasje med utsikt til Washington Square Park. Fra sitt vindu gjorde han en rekke bilder med telelinse.
Det er ikke sikkert flyttingen til USA var helt vellykket. Kertész møtte motstand – ikke minst hans kommunistiske hjemland Ungarn var ikke stuerent nok. Han fikk riktignok anerkjennelse og holdt utstillinger, men hans sjel var i Europa, og det var der hans aller mest minnerike bilder ble skapt. Man skal ikke undervurdere et menneskes røtter. Som Kjell Aukrust sa: «Alvdal er sjølve batteriet».
Men uansett etterlot André Kertész seg en billedeskatt. Særlig hans ofte originale kameravinkler, samt blandingen av surrealisme og forankring i den europeiske kultur, var en perfekt kombinasjon.
George Hoyningen-Huene (1900–1968) var en mester i det fotografiske faget. Han arbeidet i storformat og var en lysmester av rang.