Fotografen Richard Avedon
«Dovima with Elephants, Evening Dress by Dior, Cirque d’Hiver, Paris». Foto: Richard Avedon, august 1955
Mote er kunst, det vi har på oss er med på å forme oss!
Vi har alle sett den klassiske versjonen av dette bildet – et av verdens dyreste fotografier. Et mesterverk! Denne versjonen er annerledes, men jeg er fascinert av tonaliteten og bruk av rom/bevegelse.
Richard «Dick» Avedon (1923–2004) er vel kanskje den mest suksessfulle fotografen gjennom tidene. Jeg glemmer aldri hans store utstilling på Metropolitanmuseet i New York, billettene måtte bestilles måneder i forveien.
Avedon var født jøde, men agnostiker – ikke religiøs, men ekstremt opptatt av døden. Familien hadde en klesforretning, og «Dick» fotograferte sin søster med stoffer i bevegelse.
Rett etter krigen dro han til Paris og endret motefotografiet direkte. I mote poserte alltid modellene, men Avedon beveget både seg selv og dem – han søkte ut i gatene med sin Rolleiflex.
Avedon skapte situasjoner og små historier, der var han banebrytende. «It’s fiction – my view.» Han begynte som dokumentarfotograf, men ville heller skape, ikke observere, som han uttalte. Som vi vet, er hans portretter en vel så viktig del av hans livsverk. Flere er blitt ikoniske.
«Pay attention» var hans slagord. Han var opptatt av energien mennesker sendte ut, for ham var det viktigere enn samtalen rundt et bord.
En av hans store helter var Ingmar Bergman. Hvis han hadde mulighet, reiste han fra New York for å se Bergmans teateroppsetninger på Dramaten i Stockholm.
Han elsket å stå opp om morgenen og starte arbeidet, og han jobbet hver dag. « Arbeid hver dag – da blir du god.» Prisen han betalte var redusert kontakt med familien.
Avedon så bra ut og var en stor suksess. Likevel var han en slags nevrotiker – en dag kunne han være på topp, dagen etter slått til jorden. Den mørke siden og dødsangsten var en viktig del av hans skaperkraft.
«Self-portrait, Provo, Utah, August 20, 1980» / «Self portrait, 22 July 2012». Foto: Richard Avedon
Den faglige redselen var noe han lengtet etter. Hvis noe er viktig, mente han, kommer angsten som en naturlig del av prosessen. Han trodde ikke på ufortjent ros og var en tøff arbeidsgiver for sine assistenter. Hvis de unge ikke tålte det, hadde de ingenting i den fotografiske bransjen å gjøre, mente han.
Avedon var faglig og personlig kompromissløs og arbeidet steinhardt. Han hatet å bli gammel, men likevel ville han gjøre noen selvportretter – men ville vente til ansiktet ble ødelagt nok. Etter hvert fikk han hjerteproblemer og brukte mye tid på å makulere alle de arbeider han ikke kunne stå inne for. Livsverket han etterlot seg er enestående.
Vi må ikke glemme at det er mye å glede seg over, tross alt!