Regissøren Akira Kurosawa
Når barndommen filmes, forandrer drømmene seg. Man blir kjent med sine barndomsdrømmer.
Drømmer er den verdensberømte mesterregissøren Akira Kurosawas (1910–1998) frie barndomsminner. Filmen er et mesterverk, på like linje med de fleste av hans filmer. Ikke minst den gigantiske Ran.
I Drømmer er det et vakkert bilde av en kvinne i kimono og et barn. Det regner. Men det er sol. Moren sier: «Revene holder bryllup i dette slags vær, og de liker ikke å bli forstyrret. Hvis de blir sett, blir de sinte.» Det glemte aldri Kurosawa, som erindrer sitt første barndomssyn: et uskarpt blikk gjennom et fiskenett.
Kurosawa har mottatt stort sett samtlige priser det er mulig å få i filmbransjen. Han fikk Æres-Oscar i 1990. Faren var av samuraislekt og kom fra en «annen tid». Kurosawa møtte den moderne tidsalder. Han var syk som barn og gikk på kaligrafiskole.
En dag så han en hund bli kappet i to da den ble påkjørt av et tog. Han kunne ikke spise rød fisk eller rødt kjøtt på 30 år.
Jordskjelvet i Tokyo i 1923 kom som et sjokk. To tredjedeler av byen ble lagt i ruiner, og det døde nesten like mange som i Hiroshima i 1945. Da alt var over, sa broren: «Akira, vi skal gå og se på ruinene».
En hel dag vandret de. De så døde kropper overalt. Sortbrente, røde av blod, i hauger, på broer. Overalt. De blokkerte veier. Kurosawa, som var 13 år, prøvde å se bort, lukke øynene. Broren sa: «Akira. Se nøye på dette. Hvis du lukker øynene for dette redselsfulle syn, vil du alltid være redd. Hvis du ser direkte på det, vil det ikke være noe å være redd for». Kurosawa sa senere: «Når jeg ser tilbake på dette, var det en slags ekspedisjon for å erobre frykten».
Broren tok senere selvmord. Da broren døde, følte Kurosawa et ansvar for familien, som hatet at han ville bli kunstner.
Han lagde sin første film i 1943. Så kom Hiroshima og Nagasaki. Man kan trygt si at Akira Kurosawa fikk en viss livserfaring.
Han måtte fighte for hver film – finansieringen gikk tregt, til tross for internasjonal berømmelse. I 1971 prøvde han å ta selvmord etter en totalfiasko. Ingen ville ha historiske filmer. Men etter hvert steg berømmelsen, og han fikk dermed en viss support i eget land.
I mesterverket Ran filmet de inni et brennende slott, med åtte kameraer. Flere av dødsscenene i filmene har paralleller til jordskjelvet i Tokyo.
Kurosawa måtte også i lange perioder lage reklamefilmer for å overleve. Han hadde blant annet et whiskymerke som kunde. Det betød gratis drikke, noe han benyttet seg flittig av.
Da Kurosawa døde 88 år gammel, kom det 35 000 mennesker i begravelsen. I dag står han som en av de største kunstnere i historien og er Japans stolthet.
Vil du vite mer?
Akira Kurosawa på IMDb.
Nekrolog over Kurosawa i New York Times: «Akira Kurosawa, Film Director, Is Dead at 88».
Vi må ikke glemme at det er mye å glede seg over, tross alt!