Fotografen Madame Yevonde
Madame Yevonde (1883–1975) må ha vært et usedvanlig sterkt menneske og kunstner. Hun kjempet tidlig for kvinners stemmerett og mot undertrykking.
«Vær original eller dø», var hennes motto.
Da hun åpnet studio i London, utfordret hun det mannsdominerte fotografiske miljøet ved å uttale at kvinner var menn overlegne når det gjaldt å utføre portretter.
Madame Yevonde var en fabelaktig sort-hvitt fotograf, men det er fargebildene fra 1930-tallet hun er mest kjent for. Da utførte hun en serie lekre studier av sosietetskvinner som gestaltet gudinner fra gresk og romersk mytologi – Venus, Dido, Flora og flere andre.
Hun er for meg en fargefotografiets stifinner, der hun dresset opp kvinnene i surrealistiske tablåer. Lyssettingene er magiske, fantasien og formen likeså.
Stylingen på «Lady Bridget Poulett as ‘Arethusa’» er makeløs, fargene få og kresne, rytmen fra håret til blomstene skulpturelle.
Mange av Yevondes fotografier befinner seg på National Portrait Gallery i London. Hun skjenket samlingen til museet da hun ga seg i 1971.
Earthrise er det mest innflytelsesrike miljøfotografiet som noen gang er tatt. Hva som har skjedd i løpet av de 55 årene siden, er vanskelig å tenke på.
Roger Fenton var en ypperlig landskapsfotograf, men i 1860 hindret været ham i å arbeide utendørs. Heldigvis for oss.
Andrej Kontsjalovskij «Kamerater!» fra 2020 er en av de best fotograferte filmer jeg har sett.
Det er plantet tusen trær i Nordmarka. Kontrakt er inngått med Oslo kommune – trærne skal få vokse der i hundre år, før de felles for å bli papir til en antologi med hundre tekster som ikke er skrevet ennå.
Hosoes fotografier er psykologisk ladede. Hans temaer er erotisk besettelse kombinert med det irrasjonelle, menneskekroppen med sin brutale skjønnhet, japanske myter og det overnaturlige.
Kojan er ypperlig fotograf, film-dokumentarist, bildekunstner, håndverker, instrumentmaker, smykkekunstner, snekker – han skriver fabelaktig og er kanskje landets beste taler når han er i slag.
Som de fleste mestere i kunsthistorien er heller ikke Poppe interessert i det perfekte, selv om bildene oser av perfeksjon. Prosjektet Gilded Lilies har vakt internasjonal interesse.
Filmen «Smerte og ære» beveger meg på en sjelden måte. Og er en vekker om hvor viktig livets gode stunder er.
Olav H. Hauge var en dikter i verdensklasse. «Les Lu Chi og lag eit dikt» er et av mine favorittdikt.
Vi må ikke glemme at det er mye å glede seg over, tross alt!