Billedkunstneren Inger Sitter
Tre, vann, sten. 1971–1972. © Inger Sitter/BONO Foto: Nasjonalmuseet.
Slik gir Inger Sitters kunst oss ikke bare estetiske gleder, men den nærer også vår ordløse erkjennelse, som god musikk gjør det. Ja, som alt levende gjør.
Sitatet over er av kunsthistoriker Gunnar Dambolt og står skrevet på baksiden av boken Inger Sitter – Pioneren, som ble utgitt på Orfeus forlag i forbindelse med hennes utstilling på Haugar Vestfold Kunstmuseum.
Og Inger Sitter (1929–2015) var en pioner. Etterkrigstiden store kvinnelige abstrakte maler. Gift noen år med Carl Nesjar – de forble gode venner og kolleger resten av livet. Begge har store utsmykninger inne i Y-blokka … så er også det nevnt.
Sitter var vidunderbarn og slo tidlig an. Hun bodde blant annet i kunstnerboligene på Bøler, i Villa Faraldi i Italia, i Frankrike, på Tjøme og flere andre steder.
Det er en urkraft i Sitters bilder. Et temperament, en tredimensjonal virkning og en følelse av stein. Fjell, svaberg, granitt – Sitter maler monumentalt. Hele tiden ligger fjellformasjonene og kystlandskapet i Vestfold som et grunnelement. Autoritet. Tyngde. Dynamikk. Evighet. Alle disse er ord jeg tenker på når jeg betrakter Sitters arbeider.
Salvador Dali åpnet en av Ingers utstillinger. Hun var Kommandør av Den Kongelege Norske St. Olavs Orden for sin innsats for norsk billedkunst, men følte likevel at hun i en periode ble nedvurdert på grunn av høy alder – og fordi hun selvsagt ikke fulgte trendene. Men hennes arbeider overlever!
På min utstilling på Kunstverket på Hovedøya i 2010 inviterte jeg henne til en samtale for publikum. Deler av den er gjengitt i boken Pioneren.
«Jeg begynner med fullstendig kaos. Så henger jeg det opp og ser, ser om det skjer noe. Jeg må være overbærende med meg selv, ikke bli altfor utålmodig. Det går langsomt. Jeg må se om det skjer noe. Jeg holder på med to–tre bilder samtidig. Jeg snur dem, setter dem opp mot veggen.»
Hun fortsetter: «Inspirasjon er et vanskelig ord. Perspektiv er bedre.»
Hun påpeker at hun kan utvikle seg i form av fordypelse. Man må overraske seg selv. Jeg sier at det virker som om bildene får mer energi desto eldre hun blir.
«Vi blir jo mye friere med årene. Når vi legger en del ting bak oss. Jeg føler meg veldig fri. Sist du fotograferte meg, var jeg jo professor. Det var et helvete. Uff, ja.»
Inger Sitter, billedkunstner. Tjøme 2014. Foto: Morten Krogvold
Vil du vite mer?
Mer om boken Inger Sitter – Pioneren på Orfeus Publishing
Kunstverket om Inger Sitter
Intervju med Inger Sitter på nrk.no
Vi må ikke glemme at det er mye å glede seg over, tross alt!