Maleren Theodor Kittelsen
Nøkken som hvit hest av Theodor Kittelsen
Som Kjell Aukrust var Theodor Kittelsen (1857–1914) et barn i hele sitt liv. Med det mener jeg at de begge bevarte barnligheten hele livet, og det er derfor de er så høyt elsket.
Få kunstnere har satt dypere spor i vår kulturhistorie enn Kittelsen. Snødrysset over vinterskogen, blomsterengen en lys juninatt, mystikk i mørke tjern, troll, nisser og de underjordiske, svartedauden og skjærgården i sommerlyset.
Astrid Lindgren fortalte meg da jeg fotograferte henne i hennes hjem i Stockholm, at Kittelsen var en stor inspirasjonskilde for Ronja Røverdatter.
Kittelsen bodde en rekke steder. I farten husker jeg Kragerø, Lofoten, Skåtøy, Sigdal, Jomfruland, Fleskum, Paris og München. Han arbeidet mest med akvarell, pastell og tegning – han hadde en fabelaktig følelse for lys.
«Har dyrene sjel», var ett tema, Peer Gynt et annet. Og kanskje det viktigste prosjektet for ham selv var svartedauden, der han utforsket dødens myter og mystikk.
Kittelsen var en eventyrforteller av rang, og det som betar oss i hans kunstverden, er spennet mellom naivitet, glede og dypt mørke.
Han gjorde et hederlig forsøk på å følge tidens strømninger, men det ble drøm, fantasi, humor og satire som ble hans uttrykk. Han hadde sansen for det groteske og det vilt overdrevne, samtidig som han var den vareste, fineste tolker av naturens skjønnhet.
I 1909 lagde han det berømte bildet Nøkken som hvit hest, der han spiller ball med døden og mystikken. I 1912 skapte han det legendariske bildet Hvitebjørn kong Valemon, som ble inspirasjonen til Carl Nesjars bjørn av is, som med Sissel Kyrkjebø i full sang på ryggen kom inn på arenaen under avslutningsseremonien i OL i Albertville.
De som kjente Kittelsen, beskrev ham som en drømmer, en som kunne forsvinne fra verden midt i en samtale. Han var ikke noe økonomisk geni, ei heller avholdsmann, og hans hustru Inga Kristine hadde nok fortjent Carnegies Heltemedalje for å holde styr på ham.
Han hadde mye motgang, stiftet gjeld og levde fra hånd til munn. Men Theodor Kittelsen var en kunstner som aldri lot seg stoppe.
Vil du se mer?
Vi må ikke glemme at det er mye å glede seg over, tross alt!