Fotografen Joel-Peter Witkin
Studio of the Painter: Courbet, Paris 1990. Foto: Joel-Peter Witkin.
Black and white is the color of photography.
Joel-Peter Witkin
Den franske maleren Gustave Courbet (1819–1877) malte det gigantiske bildet «Malerens atelier» tidlig i sin karriere. Det ble hans store mesterverk. Bildet rommer en rekke koder – fortellinger om døden, livet, eksistensen, erotikken, kunsten og samfunnet. Her er også en dødsdom over kritikerne.
«Malerens atelier» av Gustave Courbet.
I mine øyne er Joel-Peter Witkin (født 1939) den mest interessante fotografen i verden i dag, og fotografiet «Studio of the Painter: Courbet, Paris 1990» er blant mine absolutte favoritter. Verket er et tablå utført i studio. Witkin har malt og designet alt selv, som han alltid gjør. Stoffligheten i bildet er bragt frem under opptaket og videreført i hans elskede mørkerom.
Den 24. februar i år gikk Russland til angrep på Ukraina. Datoen er også min mors fødselsdag. I år befant Anne Lise Flavik og jeg oss i Witkins vakre hus i New Mexico denne dagen. Vi arbeidet med filmopptak til Meet World Photographers, en medlemsplattform der du kan se eksklusive videoer, være med på workshoper og få coaching av noen av verdens beste fotografer.
Witkin er den beste fotografiske håndverkeren jeg har møtt, og han er en enestående og modig kunstner. Han lider dessverre av sviktende kortidshukommelse, men det merket vi lite til. Han har en fantastisk humor og er en fabelaktig historieforteller.
Siden jeg betrakter meg som en evig student, ble møtet med hans mørkeromsoriginaler nærmest skjellsettende. De ga meg en rekke impulser.
Witkins bildeverden er ikke idyllisk. Han arbeider med lik, planter og stoff. Han søker det makabre og groteske og bringer det opp til det høyeste raffinement. I hans motivkrets finner vi det man i tidligere tider kalte «freaks» – mennesker som har skader eller avviker fra normaliteten på andre måter.
Bildene er drømmeaktige med et religiøst tilsnitt, og med referanser til kunsthistorien. Giotto, den italienske pioneren fra 1300-tallet, er Witkins favoritt.
Fotografiene er på ingen måte pene – men de fleste er inderlig vakre.
En refleksjon over Håkon Blekens kunst, arv og kunstneriske dybde i møte med en tid der store åndshøvdinger synes å bli stadig sjeldnere.