Gåtefull må man være: maleren Vilhelm Hammershøi
«Interiør, 1898» av Vilhelm Hammershøi.
Vilhelm Hammershøi (1864–1916) var både forut for og etter sin tid. Med andre ord: tidløs. Hans motivkrets var portrettstudier, interiører, eksteriører, landskaper og aktbilder. Imidlertid; det er interiørbildene av hans hustru Ida som har blitt verdensberømte.
I begynnelsen var hans psykologiske stil fremmed for publikum. Da han døde i 1916, hadde kubismen kommet, konseptkunsten var på trappene og dadaistene var like rundt hjørnet. Derfor ble hans bilder rett før hans død regnet som lidenskapsløse, kjedelige og gammeldagse.
Nå, derimot, er vel Hammershøi regnet som Danmarks viktigste maler (og jeg har selvsagt ikke glemt Per Kirkeby og skagenmalerne.)
Hammershøi reiste en del, og da han møtte James Whistlers kunst, fikk han hakeslepp. (Det er for øvrig interessant at mesteren Whistler ble kjent for det store publikum gjennom Rowan Atkinsons film der han er nattvakt på et kunstmuseum og ødelegger det verdensberømte maleriet «Whistler’s Mother».)
Hammershøis far så sønnens begavelse, og han fikk tidlig tegneundervisning. Han lærte også å spille, og elsket cello.
Gjennom mesteparten av livet bodde Hammershøi i København. Leiligheten lå i Strandgaten, og der malte han de melankolske, stille og vakre bildene av Ida. Mest med ryggen til i stille rom – inspirert av Vermeer.
«Svart-hvitt-koloristen» Hammershøi – melankoliens mester – tok ingen notater, skrev ikke brev. Hans mor samlet noen utklipp, men det er ikke så mye man vet om hans tanker.
Bildet over er malt i 1898. Et bord. Et speil. Lys gjennom gardinene. En ensom kvinne i et rom. Er det inspirert av formen til en cello? Spiller han på henne? Hun er svartkledd. Er det døden? Kanskje et symbol på livets korthet?
Maler han hennes ensomhet, eller nærmer han seg for å kysse hennes nakke? Syr hun en knapp i hans jakke? Hvorfor er bordet avdekket? Eller skal det dekkes på? Hva foregår i de andre rommene? Hvilke lyder kommer inn i rommet hvis vinduet åpnes?
Vilhelm Hammershøis malerier er ladet med psykologiske antydninger. Hvis vi, betrakterene, er villige til å møte hans kunst.
Vi må ikke glemme at det er mye å glede seg over, tross alt!