Skjønnhet i døden
For et gripende bilde! Og samtidig avskrekkende på en måte – kanskje en trist trøst?
Tenk deg et rom fylt med store fotografier av døde mennesker, nydelig utført i gigantiske formater på 210x165 cm! Når du leser dette, er utstillingen «Tornerose» på Sunnhordland Museum tatt ned, men bildene blir helt sikkert vist andre steder.
Gro Gillesen (født 1954) er en estetiker av rang – med kunnskap, arbeidsdisiplin og en spirituell tilnærming. Fra glassplater fotografert tidlig på 1900-tallet har hun bearbeidet motivene og trykket dem på silkepapir, noe som har gitt bildene et radikalt annerledes uttrykk enn originalene.
I en tid og et land hvor samtalen om døden skyves unna – samtidig som vi fråtser i kriminalfilmer og bøker som nådeløst skildrer døde og lemlestede kropper – er det en befrielse å møte disse vakre og respektfulle bildene. Dette er kunst som virkelig betyr noe. Mye av det som skapes i dag, er navlebeskuende bagateller i den store sammenhengen.
Gillesen gikk på Kunst- og håndverksskolen, der hun utdannet seg til kostymedesigner. Hun har jobbet med en rekke filmer, blant annet den Oscar-nominerte «Søndagsengler», og skapt fantastiske kostymer for ballettproduksjoner – ikke minst i samarbeid med den legendariske Kjersti Alveberg.
Gillesens bestemor Amalia var fotograf og hadde sitt eget atelier i Leirvik. Av henne lærte Gro og tegne og skape bilder som handlet om å se.
Gillesen skriver:
«Amalia likte å fotografere de levende. Å fotografere de døde var vanskeligere. På dødsleiet, 103 år gammel, kalte hun seg til meg. Hun sa: “Når du er moden for det Gro, finn glassplatene mine av de døde og gjenskap dem til ditt eget uttrykk i form og sanselighet!”»
Det skulle gå mange år før Gillesen var klar til å ta fatt på oppgaven. Først med utstillingen «Tornerose» ble arven etter Amalia ført videre, og endelig i havn. Den kunstneriske prosessen, basert på de originale negativene, var møysommelig, sier hun. Å tilføre og trekke fra elementer for å gi bildene et nytt uttrykk krevde en sjelden finfølelse. Hun testet og prøvde ut fargetrykk på ulike papirkvaliteter for å finne det endelige uttrykket – et arbeid som tok år.
Hun skriver selv:
«Jeg synes ikke det er så mange som snakker om døden, virkelig ikke. Det var en som sa: “Du kommer til å bli syk av å jobbe med de dødsbildene.” Men det er tvert imot. Den lille hånden – det er en skarphet i den knyttede neven som jeg måtte framheve, for å få fram den kraften som også er i døden. Jeg håper folk kan se på disse bildene og tenke litt over sitt eget liv.»
Til slutt legger hun til:
«Mitt håp er at bildene i nyanser av rosa viser at døden også kan være noe rolig og vakkert – til ettertanke om vårt øyeblikk på jorden.»
Kommende workshoper
Les også
Vi må ikke glemme at det er mye å glede seg over, tross alt!