De siste skudd

De siste skudd av Arne Ekeland. Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland.
Arne Ekeland regnes som en av de aller mest betydelige norske kunstnerne gjennom tidene. Bildet «De siste skudd» er et av hovedverkene i norsk kunst og henger på Nasjonalmuseet. Det var et bilde nazistene som okkuperte Norge kunne styre seg for.
Bruk litt tid på bildet. Her kommer en guidet tour:
Ute på flåten ser vi noen skikkelser som har trengt seg sammen. De representerer kapital, kirke og militærmakt. Du ser presten med kraven? Disse tre tingene likte Ekeland dårlig – han var kommunist.
På høyre side danner menneskene et tårn – en søyle. De øverste retter våpen mot de tre stakkarene på øya.
Byen i bakgrunnen, på den andre siden av elva, er ødelagt. På øya ser vi ruiner av en kirke og en søylekledd bygning.
De to høye skikkelsene til høyre er passive tilskuere. Den ene bærer «religionens gitterverk» på hodet, men han holder også et hjul – kanskje et tegn på at han skal delta i gjenoppbyggingen? Enda litt mer til høyre vandrer mennesker oppover mot byen.
I forgrunnen ligger et av ofrene.
Men her er også barn som tenker på fremtiden – de plukker aks og leker med en modell av en fabrikk.
Glimt fra Arne Ekelands liv
Mesteparten av sitt liv tilbrakte Ekeland i Eidsvoll, nærmere bestemt på Bøn ved elven Vorma. Noen opplevelser forandret livet hans:
I Paris i 1931 oppdaget han kubismen til Picasso og Braque.
I Italia i 1935 møtte han bysantinsk kunst, som også inspirerte El Greco. Og selvfølgelig renessansen.
I Sovjetunionen i 1948 og Kina i 1966 ble han ytterligere påvirket av kommunismen. Etter disse reisene utviklet Ekeland sin «tannhjulsstil». Menneskeskildringene ble forenklet, og tannhjulene dominerte flatekomposisjonene.
Vil du vite mer?
Kommende workshoper
Miniworkshop i Oslo fra torsdag ettermiddag til søndag ettermiddag. Vi avslutter med en liten utstilling på Hotel Continental og påfølgende lunsj på Theatercafeen.
Les også
Nyttårsaften er en tid for ærlig selvrefleksjon og ettertanke. Hvordan bruker vi egentlig våre 30 000 dager?
Julaften er den vakreste aftenen i året, men samtidig den mest brutale. På denne kvelden forsterkes alle følelser.
Ta en pause fra førjulsmaset med seks minutter musikalsk meditasjon. Dan Gibsons gregorianske toner byr på ro og refleksjon i denne hektiske tiden.
Erik Poppe er aktuell med «Quislings siste dager» – enda en film som viser hans styrke som historieforteller!
Angèle Etoundi Essamba utfordrer klisjeer og stereotypier om afrikanske kvinner med sine sterke og poetiske fotografier.
Walter Crane skildrer havguden Neptuns kraftfulle hester som bryter frem fra bølgene i et geometrisk og ekstatisk mesterverk – inspirert av Botticelli og den prerafaelittiske bevegelsen.
Fra et hotellrom i Vågå til kunstnerisk suksess – les om Tone Bakkens reise fra fotoamatør til kunstner.
Fotografen Félix Thiollier forlot industrien for å følge lidenskapen for fotografi, kunst og arkeologi.
Edith Södergran er en av Sveriges største diktere, kjent for modernistiske verk som utforsker kjærlighet, død og lengselen etter det uoppnåelige.
André Kertész skapte poetiske stilleben, surrealistiske forvrengninger og ikoniske fotografier preget av lys, skygge og abstrakte uttrykk.
Jeg vet ikke så mye om den engelske portrettfotografen Eveleen Myers (1856–1937), men synes hun fotograferte enkelt og vakkert.
Fotografen Michael Kenna arbeider i stillhet og ensomhet, med lange eksponeringstider som skaper bilder preget av ro og dybde. Hans metode er basert på tid og tålmodighet.
Fra St. Petersburg til Beverly Hills – den begavede og selvsikre art deco-maleren Tamara de Lempicka (1898–1980) var en ekte superdiva.
Arne Ekelands «De siste skudd» er et av norsk kunsts hovedverk. Maleriet er fullt av symbolikk, med scener som kritiserer makten, men og peker mot et fremtidshåp.
Et sterkt bilde fra Hiroshima fredsmuseum minner oss om krigens redsler, atomvåpenets destruktive kraft og livene som gikk tapt i 1945.
Gro Gillesens utstilling «Tornerose» bringer døden fram i lyset med respektfulle, vakre bilder trykket på silkepapir – til ettertanke om vårt øyeblikk på jorden.
Anselm er et møte mellom de to verdenskunstnere Anselm Kiefer og Wim Wenders. Den ene er 80 år, den andre 79. De har et sanseløst trøkk begge to.
Ernst Haas var i en periode regnet som en av verdens beste fotografer, kjent for sin banebrytende bruk av farger og evne til å fange rytme i naturen.
For en tragedie at færre leser! Virginia Woolf hyller kjærligheten til bøker som en belønning i seg selv.
Fotografen Martin Parr avslører middelklassens komiske liv – i buffékøer, på badestrender og i møte med forbrukersamfunnet. Han får deg til å le, men alltid med et alvor bak.
Trude Fleischmann var en banebrytende fotograf. Hun fikk suksess i en tid preget av strenge normer.
Pieter Bruegels «Jegere i snøen» fra 1565 regnes som et av kunsthistoriens betydeligste mesterverker.
I sitt korte liv skapte den kinesiske multikunstneren Cui Xiuwen en rekke kunstverk av internasjonal toppklasse.
Tusenkunstneren William Mortensen kunne mye! Hans groteske masker, religiøse tablåer, nakenhet, torturbilder og lek med myter gjør fortsatt inntrykk hundre år senere.
Earthrise er det mest innflytelsesrike miljøfotografiet som noen gang er tatt. Hva som har skjedd i løpet av de 55 årene siden, er vanskelig å tenke på.
Roger Fenton var en ypperlig landskapsfotograf, men i 1860 hindret været ham i å arbeide utendørs. Heldigvis for oss.
Andrej Kontsjalovskij «Kamerater!» fra 2020 er en av de best fotograferte filmer jeg har sett.
Det er plantet tusen trær i Nordmarka. Kontrakt er inngått med Oslo kommune – trærne skal få vokse der i hundre år, før de felles for å bli papir til en antologi med hundre tekster som ikke er skrevet ennå.
Hosoes fotografier er psykologisk ladede. Hans temaer er erotisk besettelse kombinert med det irrasjonelle, menneskekroppen med sin brutale skjønnhet, japanske myter og det overnaturlige.
Vi må ikke glemme at det er mye å glede seg over, tross alt!