Fotografen Martine Franck
Kona til Henri Cartier-Bresson! Til og med hustru nummer to.
Men den britisk-belgiske fotografen Martine Franck (1938–2012) trivdes ikke i skyggen av sin 30 år eldre og verdensberømte ektemann. Selv om de hadde et godt forhold, la hun ikke skjul på at hun satte hans karriere foran egen utvikling.
Cartier-Bresson er kanskje den mest kjente dokumentarfotografen gjennom alle tider. Han var den som innførte begrepet «the decisive moment» – det avgjørende øyeblikk.
Paret hadde en datter sammen, og jeg har vel på følelsen at hun skiftet flere bleier enn den eldre maestro.
Franck hadde dog ingen grunn til å føle seg underlegen. Hun begynte å lære kunsthistorie som 14-åring, og fortsatte med det fordi «jeg hadde en lærer som galvaniserte meg». Hun fortsatte studiene da hun flyttet fra London til Paris, og skrev en avhandling om «Kubismens innflytelse på skulpturens utvikling».
Hun begynte med fotografi og var tilknyttet bildebyrået Magnum i en årrekke. Hun arbeidet med Robert (Bob) Wilson – en av verdens beste teaterregissører. Hun gjorde flere prosjekter, ikke minst blant munker i Tibet.
I et intervju uttalte hun: «To be a photographer, you need a good eye, an understanding of composition, a sense of compassion, and commitment».
Franck ble rammet av beinkreft i 2010 og døde to år senere.
Bildet fra bassenget er et ikonisk bilde. Det gledet nok ektemannen, som messet om geometri i fotografiet igjen og igjen. Scenen er ikke spektakulær; en mann i en hengekøye ved et basseng, en person som tøyer og bøyer, en kvinne som lar seg steke av solen, og et par i bakgrunnen, også i en hengekøye. Men Martine Franck så formen og maktet å bytte film i rette øyeblikk.
For dette er jo form og geometri på høyeste nivå! Den betraktende mannen, hvis bevegelse returneres i skyggen – den gjennomsiktige hengekøyen som fortsetter mot høyre – det flislagte underlaget som spiller i en noe lysere tone mellom skyggene.
Den gymnastikkutøvende kommuniserer mot den solbadende, og øyet føres mot de to i bakgrunnen. Det skyldes de to linjene på venstre side, som spiller opp mot linjen i det flislagte underlaget som berører ryggen til den aktive personen. I tillegg ligger (svever) den runde formen ved den solbadende opp mot de tre runde lampene til høyre i bildet.
Et geometrisk mesterverk som brukes til å få oss interessert i hva som skjer.
Vil du vite mer?
Bli med til Venezia!
Velkommen til workshop med Morten Krogvold i Roma! Bli med på ni dager fylt med kunst, kultur, inspirasjon og utfordringer for deg som fotograf.
Les også
Earthrise er det mest innflytelsesrike miljøfotografiet som noen gang er tatt. Hva som har skjedd i løpet av de 55 årene siden, er vanskelig å tenke på.
Roger Fenton var en ypperlig landskapsfotograf, men i 1860 hindret været ham i å arbeide utendørs. Heldigvis for oss.
Andrej Kontsjalovskij «Kamerater!» fra 2020 er en av de best fotograferte filmer jeg har sett.
Det er plantet tusen trær i Nordmarka. Kontrakt er inngått med Oslo kommune – trærne skal få vokse der i hundre år, før de felles for å bli papir til en antologi med hundre tekster som ikke er skrevet ennå.
Hosoes fotografier er psykologisk ladede. Hans temaer er erotisk besettelse kombinert med det irrasjonelle, menneskekroppen med sin brutale skjønnhet, japanske myter og det overnaturlige.
Kojan er ypperlig fotograf, film-dokumentarist, bildekunstner, håndverker, instrumentmaker, smykkekunstner, snekker – han skriver fabelaktig og er kanskje landets beste taler når han er i slag.
Som de fleste mestere i kunsthistorien er heller ikke Poppe interessert i det perfekte, selv om bildene oser av perfeksjon. Prosjektet Gilded Lilies har vakt internasjonal interesse.
Filmen «Smerte og ære» beveger meg på en sjelden måte. Og er en vekker om hvor viktig livets gode stunder er.
Olav H. Hauge var en dikter i verdensklasse. «Les Lu Chi og lag eit dikt» er et av mine favorittdikt.
Ezra Stollers bilde av terminalen på JFK flyplass er fotografi av ypperste klasse. Det er som et moderne maleri fra det 20. århundre.
Artemisia Gentileschi var et supertalent, tydelig inspirert av Caravaggio, som brant for kunsten.
Eilif Peterssen ville ikke vært så kjent uten «Sommernatt». For et vidunderlig maleri!
Kaveh Golestan arbeidet med temaer som krig, prostitusjon og det man i Iran kaller «sinnssyke.» Hans drivkraft var samfunnskritikk av Iran.
«Hvert atom er farge» er tittelen på den store mønstringen av Harriet Backers malerier i Nasjonalmuseet i Oslo, som henger frem til 14. januar 2024.
Det er en stor begivenhet for norsk åndsliv når Jon Fosse i dag mottar verdens mest prestisjefylte kunstnerpris: Nobelprisen i litteratur.
Martine Francks bilde fra bassenget er ikonisk – form og geometri på høyeste nivå!
Emil Nolde havnet på den gale siden under krigen, men ble ikke invitert inn i nazistenes «gode selskap». Derfor malte han akvareller i smug – lukten av oljemaling ville avslørt ham.
Det er særlig den rike kulturen og mytene fra Rajasthan som opptar Karen Knorr. Kulturarven, myter, historier, kasteproblematikk, samfunnsforhold og inspirasjon fra den indiske tradisjonen med å personifisere dyr i litteratur og kunst.
Katastrofeadvokat og fotograf Morten Lund Mathisen har skapt et makeløst portrett av Venezias eneste kvinnelige gondolier. Dette er faktisk et av mine favorittfotografier!
Elliot Erwitt var en stor humorist og søkte alltid absurde, lattervekkende eller varme menneskelige situasjoner.
Denne filmen om Pina Bausch MÅ du se! Wim Wenders’ film er en energibombe full av skjønnhet og eleganse, melankoli og smerte, nådeløshet og humor.
Hadde det ikke vært for kameraet, kunne man trodd at denne pene kvinnen var en skistjerne i mellomkrigstiden. Men Margaret Bourke-White var en fotografisk kriger.
Statuen Nike fra Samothrake har vært i Louvre i snart 150 år. Stående foran et av verdenskunstens viktigste verk føler jeg meg bitte liten.
På årets siste dag, la oss nyte de enkle gleder. Sitte alene, kjenne solen, regnet eller snøen gi liv i ansiktene våre. Gi oss hen til de gledene som er gratis.
Takk for at du har fulgt julekalenderen i år. Det er en glede for Lene og meg.
Lena Nymans «Ett bloss för moster Lillie», med tekst av Bodil Malmsten, er en usentimental og vakker sang om døden.
Jeg har vært i Uffizi mange ganger, men dette mirakelet av et bilde så jeg først i år. Jeg fikk nesten sjokk da jeg nærmet meg verket, som jeg følte dirret av intensitet, sorg og erotikk.
Isabel Muñoz er en modig dame som vet hva hun vil, og har stor arbeidskapasitet. Det er ikke rart at hun har vunnet to World Press Photo Awards – hun har noe hun vil si med fotografiene sine.
Vi må ikke glemme at det er mye å glede seg over, tross alt!