Nobelprisen i litteratur 2023 går til Jon Fosse!
Denne marsdagen var en av de verste i mitt liv, av grunner jeg ikke skal gå inn på her. Hvor fantastisk da å kunne utøve mitt fag i møte med en av verdens største forfattere, i Statens æresbolig for kunstnere – Grotten!
Jeg fotograferte Jon Fosse (født 1959) til min store utstilling «Image» på Nasjonalbiblioteket i 2016, der tema var forfatterportretter. Etterpå mottok jeg en tekstmelding: «Takk for at du tok bilde av meg. Frå Jon Fosse.»
Det er en stor begivenhet for norsk åndsliv når Jon Fosse i dag mottar verdens mest prestisjefylte kunstnerpris: Nobelprisen i litteratur.
Fosse er oppvokst på et lite sted ved Hardangerfjorden, og skriver om de små og enkle ting som blir til de mest vesentlige: menneskers konflikter, lengsel, savn og ensomhet i fellesskapet. Kjærligheten, naturen og døden.
Her er det ikke mye slåsskamper, massedrap, teknologi og støy – men pauser, stillhet og ettertenksomhet. Den nisjen har gjort Fosse verdensberømt.
Jeg er på ingen måte litteraturviter, men i kunsten er det slik at de beste står på forgjengeres gigantiske skulder. Kan det være at James Joyces skuldre bar nobelprisvinner Samuel Beckett, som i sin tur løftet en annen nobelprisvinner, nemlig Harold Pinter? Og at Fosse har videreutviklet disse tankene til sitt eget univers, på sitt grunnspråk nynorsk?
Vi ble vel alle grepet under nobelforedraget, som tok utgangspunkt i hans skrekkopplevelse med tvungen høytlesning på skolen som barn. Har du ikke sett det, finner du det på YouTube.
Det blir sagt om Fosses diktning at den utvikler seg fra tidsånden og inn i litteraturen. Et tankekors for bildekunstens yppersteprester, som nærmest krever at kunsten skal være tidsriktig?
Noen tanker og uttalelser fra Fosse – fra foredraget til intervjuer og nedtegnelser til den herlige boken «Ulyzes: frå skissebøkene – Oddvar Torsheim i samtale med Jon Fosse». Med Torsheims sitat «Nei, heller ikkje eg har lest Ulysses!»
Fosse kommer inn på hva som hender i tiden mellom våken tilstand og søvnen.
«Det vi tenker er det som aldri blir sagt.»
«Aldri skrive for å koma inn i meg sjølv – men bort frå meg sjølv.»
Han er opptatt av «den tause talen».
Ordet «pause» – hva en pause kan bety.
Han sier «Å skrive for meg er lytting.»
Han er inne på temaet «kunstens kraft».
«Eg skulle ikkje la verken medgang eller motgang gå inn på meg», sier han til Torsheim. «Eg skulle holde på med mitt uansett. Og etter kvart har eg hatt veldig mykje medgang, og den innsikta at eg ikkje skulle la det påverka meg; har vore veldig viktig.»
Fosse sier om å lese skjønnlitteratur: «Viss eg les skjønnlitteratur er det alltid litt – kva er det Ibsen sier – ikke for at sluge, men for at se hvad man kan bruge.»
Om stillhet: «og så stilla , at det er stilt. Då kan du seia at – eg kan i all fall seia at – du kan høyra Gud tala. Då kan du høyre Guds røyst. Og den er helt taus. Den sier ingenting. Viss du ser på fjorden lenge nok, så kan du høyra det.
Men den sier ikkje noko bestemt.»
I min stue står fjernsynet på store deler av denne helgen, der NRK sender «Jon Fosse ord for ord». Skuespillere fra Det Vestnorske Teateret, Den Nationale Scene, Teater Vestland og Det Norske Teateret bytter på å stå på scenen og lese opp Fosses dramatikk.
Det skulle i vår tid være helt utenfor enhver marketstenkning og tidsånd. Men jeg gripes av det og føres inn i en slags hypnotiserende tilstand av storheten i hverdagslige hendelser.
Vil du vite mer?
Les mer om Jon Fosse på samlaget.no
Jon Fosse: 2023 Nobel Prize lecture in literature (youtube.com)
Miniworkshop i Oslo!
Les også
Earthrise er det mest innflytelsesrike miljøfotografiet som noen gang er tatt. Hva som har skjedd i løpet av de 55 årene siden, er vanskelig å tenke på.
Roger Fenton var en ypperlig landskapsfotograf, men i 1860 hindret været ham i å arbeide utendørs. Heldigvis for oss.
Andrej Kontsjalovskij «Kamerater!» fra 2020 er en av de best fotograferte filmer jeg har sett.
Det er plantet tusen trær i Nordmarka. Kontrakt er inngått med Oslo kommune – trærne skal få vokse der i hundre år, før de felles for å bli papir til en antologi med hundre tekster som ikke er skrevet ennå.
Hosoes fotografier er psykologisk ladede. Hans temaer er erotisk besettelse kombinert med det irrasjonelle, menneskekroppen med sin brutale skjønnhet, japanske myter og det overnaturlige.
Kojan er ypperlig fotograf, film-dokumentarist, bildekunstner, håndverker, instrumentmaker, smykkekunstner, snekker – han skriver fabelaktig og er kanskje landets beste taler når han er i slag.
Som de fleste mestere i kunsthistorien er heller ikke Poppe interessert i det perfekte, selv om bildene oser av perfeksjon. Prosjektet Gilded Lilies har vakt internasjonal interesse.
Filmen «Smerte og ære» beveger meg på en sjelden måte. Og er en vekker om hvor viktig livets gode stunder er.
Olav H. Hauge var en dikter i verdensklasse. «Les Lu Chi og lag eit dikt» er et av mine favorittdikt.
Ezra Stollers bilde av terminalen på JFK flyplass er fotografi av ypperste klasse. Det er som et moderne maleri fra det 20. århundre.
Artemisia Gentileschi var et supertalent, tydelig inspirert av Caravaggio, som brant for kunsten.
Eilif Peterssen ville ikke vært så kjent uten «Sommernatt». For et vidunderlig maleri!
Kaveh Golestan arbeidet med temaer som krig, prostitusjon og det man i Iran kaller «sinnssyke.» Hans drivkraft var samfunnskritikk av Iran.
«Hvert atom er farge» er tittelen på den store mønstringen av Harriet Backers malerier i Nasjonalmuseet i Oslo, som henger frem til 14. januar 2024.
Det er en stor begivenhet for norsk åndsliv når Jon Fosse i dag mottar verdens mest prestisjefylte kunstnerpris: Nobelprisen i litteratur.
Martine Francks bilde fra bassenget er ikonisk – form og geometri på høyeste nivå!
Emil Nolde havnet på den gale siden under krigen, men ble ikke invitert inn i nazistenes «gode selskap». Derfor malte han akvareller i smug – lukten av oljemaling ville avslørt ham.
Det er særlig den rike kulturen og mytene fra Rajasthan som opptar Karen Knorr. Kulturarven, myter, historier, kasteproblematikk, samfunnsforhold og inspirasjon fra den indiske tradisjonen med å personifisere dyr i litteratur og kunst.
Katastrofeadvokat og fotograf Morten Lund Mathisen har skapt et makeløst portrett av Venezias eneste kvinnelige gondolier. Dette er faktisk et av mine favorittfotografier!
Elliot Erwitt var en stor humorist og søkte alltid absurde, lattervekkende eller varme menneskelige situasjoner.
Denne filmen om Pina Bausch MÅ du se! Wim Wenders’ film er en energibombe full av skjønnhet og eleganse, melankoli og smerte, nådeløshet og humor.
Hadde det ikke vært for kameraet, kunne man trodd at denne pene kvinnen var en skistjerne i mellomkrigstiden. Men Margaret Bourke-White var en fotografisk kriger.
Statuen Nike fra Samothrake har vært i Louvre i snart 150 år. Stående foran et av verdenskunstens viktigste verk føler jeg meg bitte liten.
På årets siste dag, la oss nyte de enkle gleder. Sitte alene, kjenne solen, regnet eller snøen gi liv i ansiktene våre. Gi oss hen til de gledene som er gratis.
Lena Nymans «Ett bloss för moster Lillie», med tekst av Bodil Malmsten, er en usentimental og vakker sang om døden.
Jeg har vært i Uffizi mange ganger, men dette mirakelet av et bilde så jeg først i år. Jeg fikk nesten sjokk da jeg nærmet meg verket, som jeg følte dirret av intensitet, sorg og erotikk.
Isabel Muñoz er en modig dame som vet hva hun vil, og har stor arbeidskapasitet. Det er ikke rart at hun har vunnet to World Press Photo Awards – hun har noe hun vil si med fotografiene sine.
Jon Fosse er en av Norges største kunstnere og verdens mest spilte nålevende dramatiker. Han er også et praktfullt menneske.