Sommernatt av Eilif Peterssen
Nei da – jeg savner overhodet ikke sommernatten. Høstmørket/sen høst/vinter/tidlig vår er min tid. Mørket er min venn, og det er ingen tvil om at jeg ser fantastisk ut i stummende mørke. Men dessverre: jo lysere – desto mer synlig er dødens komme.
Er det dog ikke vidunderlig å se landskapsmaleriene fra romantikken? De henger på Nasjonalmuseet og signaliserer nordisk trygghet. Som om de har vært der bestandig. Og det har de jo?
Så helvetes godt malt!
Maleriene på Nasjonalgalleriet (unnskyld – Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo) er en del av mitt sinn, kropp og følelsesliv.
Mesteren Svein Kojan og jeg tilbrakte timer, uker, år i de store kunstmuseene i Norge, og også i selveste Sverige. Vi gjennomfotograferte de betydelige kunstverkene med storformatkamera og den beste lyssetting.
Hvem er Eilif Peterssen?
Han malte et vidunderlig bilde kalt «Christian II underskriver Torben Oxes dødsdom» (Oxe var en dansk adelsmann som ble dømt for å ha forgiftet sin elskerinne), og han gjorde solide portretter av Ibsen og Grieg.
Men selvsagt ville hans mor (hvis hun fremdeles levde) ha vært sprekkeferdig av stolthet da sønnen utførte riksvåpenet med den norske løve! Så vidt jeg vet holder løver i Norge i dag kun til i Kristiansand dyrepark – men det ble visstnok også observert noen stakkars eksemplarer i bur under kulturelle festligheter på Sankt Hanshaugen i Oslo for hundre år siden. Men løven i riksvåpenet symboliserer konge og hersker – samt den kristne tro.
Men Peterssen ville ikke vært så kjent uten «Sommernatt». For et vidunderlig maleri!
Bruk tid på å se komposisjonen, formen og fargene som han bruker som verktøy til å uttrykke stemning.
Den gang gikk en del kunstnerne sammen som arbeidsgrupper, for felles glede, utfordring og kanskje selskapelighet? Det er noe vakkert i disse fellesskapene.
Vår venn tilbrakte sommeren 1886 på Fleskum Gård i Bærum – den såkalte Fleskumsommeren – sammen med storartede kunstnere som Harriet Backer, Kitty Kielland, Christian Skredsvig, Erik Werenskiold og Gerhard Munthe. For en gjeng!
Få år senere, i 1884, kom et tilsvarende elitelag av kunstnere til Vågå. I spissen for «Vågåsommeren» sto Halfdan Egedius og Kristen Holbø.
Portretter av Eilif Peterssen viser en alvorlig mann med mustasje, runde briller og sørgmodige øyne. Men male kunne han!
Vil du vite mer?
Eilif Peterssen på nasjonalmuseet.no
Boktips: «Naturens speil. Nordisk landskapsmaleri 1840–1910» (shop.nasjonalmuseet.no)
Miniworkshop i Oslo!
Les også
Earthrise er det mest innflytelsesrike miljøfotografiet som noen gang er tatt. Hva som har skjedd i løpet av de 55 årene siden, er vanskelig å tenke på.
Roger Fenton var en ypperlig landskapsfotograf, men i 1860 hindret været ham i å arbeide utendørs. Heldigvis for oss.
Andrej Kontsjalovskij «Kamerater!» fra 2020 er en av de best fotograferte filmer jeg har sett.
Det er plantet tusen trær i Nordmarka. Kontrakt er inngått med Oslo kommune – trærne skal få vokse der i hundre år, før de felles for å bli papir til en antologi med hundre tekster som ikke er skrevet ennå.
Hosoes fotografier er psykologisk ladede. Hans temaer er erotisk besettelse kombinert med det irrasjonelle, menneskekroppen med sin brutale skjønnhet, japanske myter og det overnaturlige.
Kojan er ypperlig fotograf, film-dokumentarist, bildekunstner, håndverker, instrumentmaker, smykkekunstner, snekker – han skriver fabelaktig og er kanskje landets beste taler når han er i slag.
Som de fleste mestere i kunsthistorien er heller ikke Poppe interessert i det perfekte, selv om bildene oser av perfeksjon. Prosjektet Gilded Lilies har vakt internasjonal interesse.
Filmen «Smerte og ære» beveger meg på en sjelden måte. Og er en vekker om hvor viktig livets gode stunder er.
Olav H. Hauge var en dikter i verdensklasse. «Les Lu Chi og lag eit dikt» er et av mine favorittdikt.
Ezra Stollers bilde av terminalen på JFK flyplass er fotografi av ypperste klasse. Det er som et moderne maleri fra det 20. århundre.
Artemisia Gentileschi var et supertalent, tydelig inspirert av Caravaggio, som brant for kunsten.
Eilif Peterssen ville ikke vært så kjent uten «Sommernatt». For et vidunderlig maleri!
Kaveh Golestan arbeidet med temaer som krig, prostitusjon og det man i Iran kaller «sinnssyke.» Hans drivkraft var samfunnskritikk av Iran.
«Hvert atom er farge» er tittelen på den store mønstringen av Harriet Backers malerier i Nasjonalmuseet i Oslo, som henger frem til 14. januar 2024.
Det er en stor begivenhet for norsk åndsliv når Jon Fosse i dag mottar verdens mest prestisjefylte kunstnerpris: Nobelprisen i litteratur.
Martine Francks bilde fra bassenget er ikonisk – form og geometri på høyeste nivå!
Emil Nolde havnet på den gale siden under krigen, men ble ikke invitert inn i nazistenes «gode selskap». Derfor malte han akvareller i smug – lukten av oljemaling ville avslørt ham.
Det er særlig den rike kulturen og mytene fra Rajasthan som opptar Karen Knorr. Kulturarven, myter, historier, kasteproblematikk, samfunnsforhold og inspirasjon fra den indiske tradisjonen med å personifisere dyr i litteratur og kunst.
Katastrofeadvokat og fotograf Morten Lund Mathisen har skapt et makeløst portrett av Venezias eneste kvinnelige gondolier. Dette er faktisk et av mine favorittfotografier!
Elliot Erwitt var en stor humorist og søkte alltid absurde, lattervekkende eller varme menneskelige situasjoner.
Denne filmen om Pina Bausch MÅ du se! Wim Wenders’ film er en energibombe full av skjønnhet og eleganse, melankoli og smerte, nådeløshet og humor.
Hadde det ikke vært for kameraet, kunne man trodd at denne pene kvinnen var en skistjerne i mellomkrigstiden. Men Margaret Bourke-White var en fotografisk kriger.
Statuen Nike fra Samothrake har vært i Louvre i snart 150 år. Stående foran et av verdenskunstens viktigste verk føler jeg meg bitte liten.
På årets siste dag, la oss nyte de enkle gleder. Sitte alene, kjenne solen, regnet eller snøen gi liv i ansiktene våre. Gi oss hen til de gledene som er gratis.
Lena Nymans «Ett bloss för moster Lillie», med tekst av Bodil Malmsten, er en usentimental og vakker sang om døden.
Jeg har vært i Uffizi mange ganger, men dette mirakelet av et bilde så jeg først i år. Jeg fikk nesten sjokk da jeg nærmet meg verket, som jeg følte dirret av intensitet, sorg og erotikk.
Isabel Muñoz er en modig dame som vet hva hun vil, og har stor arbeidskapasitet. Det er ikke rart at hun har vunnet to World Press Photo Awards – hun har noe hun vil si med fotografiene sine.
Vi må ikke glemme at det er mye å glede seg over, tross alt!